Anmeldelse Petra Rautiainen «Et land av snø og aske»

Rett og slett brutalt

Brutalt og poetisk om de samiske urfolkenes tragiske skjebne under den finske Fortsettelseskrigen.

DEBUTANT: Petra Rautiainen er finsk historiker (f.1988) og forsker. «Et land av snø og aske» er hennes skjønnlitterære debut. Foto: Jonne Räsänen
DEBUTANT: Petra Rautiainen er finsk historiker (f.1988) og forsker. «Et land av snø og aske» er hennes skjønnlitterære debut. Foto: Jonne Räsänen Vis mer
Publisert

BOK: Finlands mørke krigshistorie har i flere generasjoner framstått som fascinerende romanstoff. Väinö Linnas berømte roman «Ukjent Soldat» (1954) fra den finske Fortsettelseskrigen (1941-1944) er blitt en internasjonal bestselger, filmatisert flere ganger. Nå kommer en ny roman fra Fortsettelseskrigen, «Et land av snø og aske», skrevet av historikeren Petra Rautiainen (f. 1988). Det er hennes debutroman, prisbelønt i Finland og under oversettelse til en rekke språk.

«Et land av snø og aske»

Petra Rautiainen

Roman

Forlag: Gyldendal
Oversetter: Thomas Brevik Kjærstad
Utgivelsesår: 2022

«Brutalt, dystert, poetisk»
Se alle anmeldelser

Under Fortsettelseskrigen, som altså kom etter Vinterkrigen, kjempet Finland mot Sovjetunionen side om side med Nazi-Tyskland. Mot slutten av 1944 og våren 1945 hadde Finland inngått en våpenstillstand med Sovjetunionen, og begynte å fordrive tyskerne ut av landet gjennom Lappland. Nazistene svarte med den brente jords taktikk. Lapplands hvite snø skulle bli farget av grå aske.

Grusomme nazi-leire

Rautiainens roman foregår på to tidsplan; det ene på våren og sommeren 1944, mens tyskerne fortsatt sloss på finnenes side, skildret i form av ei dagbok skrevet av en ung finsk soldat i tysk tjeneste. Det andre planet starter i 1947 og skildrer gjenoppbyggingen i etterkrigstidas Lappland – og ikke minst, etterlevningene av det nazistiske tankegodset som delte folk inn i graderte rasekategorier. Lapplands befolkning, som for en stor del besto av samiske urfolk, ble ansett som degenererte i dagjeldende raselære.

Petra Rautiainen skriver både usentimentalt og direkte brutalt om tildragelser som i ettertid har vært dysset ned. Livet i de nazityske fangeleirene i Lappland skildres i all sin grusomhet, preget av vilkårlige henrettelser, tortur og likskjending. Naturen var heller ikke spesielt forsonende. Slik kunne for eksempel august 1944 fortone seg i fangeleiren i Enare: «Flommen har skylt opp menneskekadavre, hvite, halvspiste øyne med regnbuehinner i ulike farger. De utpressede tarmene til fanger flyter på den våte overflaten som hoggormer i sand eller på stein om sommeren.»

Indoktrinert i nazi-ideologi

Sitatet er fra dagboka til den finske vaktsoldaten og tolken Väinö Remes. Han beskriver dagliglivet i leiren under en brutal, dopet, tysk kommandant, og hemmelig forbrytersk virksomhet som pågår om nettene med uttransportering av lik og kroppsdeler. Remes er indoktrinert i nazistisk ideologi, men blir like fullt henført i den samiske kvinnen Saara som kan stille blod. Hun opererer som sykepleier i leiren. Han forsøker å innynde seg med forsikringer om at nazistene kan gi tittelen «æres-arier til høyklasseindivider som mangler ariske arveanlegg», slike som henne.

Saara er same fra den østlige siden av grensa. Hun forteller at hun kommer fra et sted som var iskaldt om vinteren: «Ordene frøs så snart de var ute av munnen. De sank stille ned, og når de traff bakken, lagde de en skarpt klirrende lyd. Folk kalte lyden for stjernehvisking.»

Inkeri Lindquist er fotograf og journalist og kommer til Lappland i 1947 for å rapportere om gjenoppbyggingen. Hun har også et annet motiv. Hennes tidligere mann, Kaarlo, forsvant sporløst under krigen. Det finnes indisier på at han sist ble sett i nærheten av Enare. Nå finnes det ingen spor etter fangeleiren; alle opplysninger om den er tabu. Inkeri kjøper et gammelt hus av en eldre reindriftssame. Med på lasset får hun en finsk leieboer. Både Piera og Olavi Heiskanen er tause når Inkari forsøker å grave i stedets fortid.

Måler hodeskaller

Men Inkari får et nært forhold til Pieras 11 år gamle barnebarn, Bigga-Marja. Det foreldreløse barnet mistet faren i krigen og moren i brannene. Nå bor Bigga på internat med andre samiske barn, og Inkari tar seg jobb på skolen som kunstlærer. En dag oppdager de at utenforstående menn i hvite frakker holder til i et lukket rom på skolen. De kler av barna, veier dem og måler hodeskallene deres. Akkurat slik tyskerne gjorde under krigen.

Både jakten på Kaarlos skjebne, krigens forbrytelser og den fortsatte rasistiske virksomheten overfor samer og kvener, tilspisser seg og får romanen til å fortone seg som en thriller mot slutten. Sammen med de språklig poetiske skildringene av mørket, stjernehimmelen og av samenes naturtro, gir det romanen et sterkt litterært særpreg. Undertonen er dyster og til dels opprørt over vanskjebnen som er blitt urfolket til del.

Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer