Anmeldelse: Michel Houellebecq, «Tilintetgjøre»

Rett og slett suveren

Michel Houellebecq sprudler i storpolitikk, filosofi, sarkasme og romantikk, og reflekterer suverent om døden.

DØDEN: Michel Houellebecqs refleksjoner rundt døden er så rike, så vidsynte, så rørende og dype at det neppe kunne vært gjort bedre. Foto: NTB
DØDEN: Michel Houellebecqs refleksjoner rundt døden er så rike, så vidsynte, så rørende og dype at det neppe kunne vært gjort bedre. Foto: NTB Vis mer
Publisert

BOK: Ny bok fra Frankrikes utvilsomt ledende forfatter, Michel Houellebecq, vekker alltid et enormt oppstuss. Det er selvfølgelig velregissert fra forfatterens og forlagets side, med strategiske lekkasjer og en gåtefull bakmann. Men det skyldes også at bøkene er av sjeldent høy litterær kvalitet samtidig med at de har et sterkt grep om vesentlige samfunnsspørsmål – politiske, økonomiske, teknologiske, kulturelle og eksistensielle. Houellebecq gyver løs på de helt store spørsmålene i livet, det handler om sex og rus, og i denne boka framfor alt selveste døden.

«Tilintetgjøre»

Michel Houellebecq

Skjønnlitteratur

Forlag: Cappelen Damm
Oversetter: Tom Lotherington
Utgivelsesår: 2022

«Vidstrakte tanker i kunnskapsrik, klok og underholdende prosa.»
Se alle anmeldelser

Som så ofte ellers kretser historien rundt en offentlig ansatt. Paul jobber i finansdepartementet mens kona Prudence er i skattevesenet. Ekteskapet er barnløst, og i begynnelsen har de hvert sitt soverom og en døgnrytme som sikrer at de aldri møtes. En tom relasjon, uten konfrontasjoner. I løpet av boka forvandler ekstremforholdet seg, kulda brister. Den emosjonelle gjenoppvåkningen er dypt rørende og flere lesere har bemerket hvordan dette avviker fra Houellebecqs sedvanlige kynisme. Han er kommet videre, og boka utvikler seg til en kompleks dødsmeditasjon.

De store spørsmålene

Det skjer ting også på andre plan. Paul blir finansminister Brunos nærmeste fortrolige, og slik får vi innsikt i politikkens høyeste plan. Det oppstår dramatikk rundt noen uforklarlige terroraksjoner som på et eller annet vis har forbindelse til Pauls far, en tidligere nøkkelfigur i de hemmelige tjenestene, nå pensjonert. Dette planet i romanen sørger for narrativ spenning, men det ligger og svever på et nivå som ikke direkte engasjerer verken hovedpersonene eller leseren. Samtidig gir det forfatteren rik anledning til å reflektere over de helt store spørsmålene på sitt syrlige, velinformerte vis. Etter å ha takket en rekke eksperter helt bakerst i boka, sier han: «I grunnen burde franske forfattere ikke nøle med å drive mer med research;» – noe jeg gjerne skulle sett også norske forfattere gjøre. Mer verden, mindre jeg, takk!

Vondt og morsomt

Houellebecq bevarer sitt kompromissløse mannsperspektiv, speilet i en pornografisk tilnærming, men samtidig respektfullt analytisk i sin framstilling av kvinnen som den andre, den viktige, den det dreier seg om. Det døde forholdet mellom Paul og Prudence våkner opp igjen i en realisering av nettopp deres mannlig- og kvinnelighet. Pauls bror Aurélien er derimot fortapt i et grusomt forhold til Indy, en kvinneskikkelse bitende ironisk framstilt som en kynisk, overflatisk woke-sympatisør. Dette er vondt og samtidig rasende morsomt.

Teksten foregår fem år fram i tid, fra 2026 og ut i 2027, altså i tiden rundt Frankrikes neste presidentvalg. Samfunnstilstanden er selvfølgelig blitt ytterligere forverret, men landet er det samme og forfatteren er som alltid nøye i sine naturbeskrivelser med tydelige landskaper – denne gang særlig i Beaujolais. Fortellingen veksler gjerne inn i drømmeland. I glidende overganger følger vi Paul i voldsomme og bisarre drømmer. Drømmene, i likhet med det politiske nivået, gis ikke nøkler. Slik får leseren rom til selv å undre seg og fortolke. Mystiske magiske figurer og tegn, referanser til satanisme, wicca-religion og en undertone av buddhistisk livsfornemmelse fører framover mot bokas store, ubesvarte spørsmål: Døden.

Også før har døden vært nærværende hos Houellebecq. Særlig sterk var skildringen rundt en fars vei til selvmordsklinikken i Sveits, i den kanskje beste boka «Kartet og terrenget». Også her er det fedre som er i ferd med å dø, i tillegg til en brutal kreftsykdom som eter opp en av hovedpersonene. Forfatterens refleksjoner rundt dette er så rike, så vidsynte, så rørende og dype at det neppe kunne vært gjort bedre, iallfall ikke akkurat nå. Har trekkes religioner av ulikt slag fram, de fysiske betingelsene for alderdommen, kulturens fornektelse av menneskets forfall eksemplifisert med den bestialske behandlingen som foregår på underfinansierte sykehjem.

Uredd og våkent

Houellebecq møter døden suverent fandenivoldsk, men samtidig på en naivistisk og rørende måte, ypperlig ivaretatt av oversetter Tom Lotherington. I små, små detaljer, håndbevegelser og fakter, vinden som rasler i løvet og solas gang over himmelen, merker vi at forfatteren beveger seg framover mot sin egen livsavslutning, litt på samme måte som vi fikk oppleve i Dag Solstads siste roman om Bjørn Hansen. Borte er ablegøyene, blikket er uredd og våkent, plassen gis til vidsynt kulturkritikk og filosofisk undring på et hverdagslig plan.

Det er en rik bok, en beskrivelse av motvillig livsappetitt i tidens meningsløse jag etter konsum og destruksjon. Det er her vi er.

Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer