- Det føles risikabelt for meg personlig.

Forfatter Olaug Nilssen (46) sitter framoverlent på en kafé på østkanten av Oslo. Hun er kommet fra Bergen, der hun bor med familien, til hovedstaden for å snakke om den nye romanen sin. Det er ennå et par dager til dommen kommer - anmeldelsene, og hun gruer seg.

«Uønska åtferd» er et ramsalt og galgenhumoristisk portrett av en familie i full kollaps: En familie der en sterkt autistisk tenåringssønn utagerer seksuelt, blant annet mot lillesøsteren. Hvor moren svikter dattera si. Hvor foreldrene krangler om eget sexliv.

- Jeg er jo redd for at folk skal lese oss inn i det, tro at det er oss.

Det er kanskje ikke så rart hvis folk tror det er selvopplevd. Det er fem år siden Nilssen kom med boka «Tung tids tale». Det er en selvbiografisk roman om den autistiske sønnen Daniel, ei bok som fikk strålende kritikker og ble belønnet med Brageprisen.

Nilssen har tidligere fortalt om hvordan det var å få den lille gutten, hvordan alt virket normalt de første åra. Men så: Smerten, sorgen, da utviklingen gikk feil vei, da språket forsvant, og det ble klart at sønnen, som nå er 16 år, var autistisk. Så fulgte hverdagen med et sterkt utviklingshemmet barn.

Brutal familiekollaps

- Vanskelig å snakke om

Den nye boka, i likhet med forrige roman, «Yt etter evne, få etter behov», er derimot ikke selvbiografisk. Men også denne er dypt personlig – og politisk.

- Temaet seksualitet er jo veldig tabubelagt for denne gruppa, sier Nilssen.

- Det er vanskelig å snakke om det, for pårørende, for personale, folk som jobber på spesialskoler. Noen fornekter hele problemstillingen. Det gjelder nok særlig pårørende, sier hun.

Jeg-fortelleren i boka er moren Katrine, som kjemper med nebb og klør mot at den autistiske sønnen Jostein skal flyttes i bofellesskap. Hun går i svette ullgensere og har sluttet å fjerne dunet eller «skjegget» i ansiktet. Det siste påpeker dattera Janne.

Faren Gunnar på sin side mener at tida er inne for at Jostein flytter ut, og Josteins seksuelle atferd mot søstera blir til slutt en katalysator for at det skjer.

For ei dame!

- Seksuelt overgrep

I boka diskuterer karakterene om statlig prostitusjon er en løsning, eller om faren skal lære sønnen å runke. En scene viser hvordan Katrine – tilsynelatende for å hjelpe den frustrerte sønnen å få utløsning – retter dusjhodet mot penisen hans mens han dusjer.

- Hun tenker jo der og da at dette hjelper, og at da slipper hun og dattera at han skal rette seksualiteten sin mot dem. Men så vet hun jo egentlig ikke konsekvensene, sier Nilssen.

Hun understreker – som det også går tydelig fram i boka – at å gjøre det, er et seksuelt overgrep mot barn.

- På en måte kan man tenke at det virker helt uskyldig. Men hvis du tenker deg at det var en normalt fungerende 15-åring, og mora kom og gjorde noe liknende, da skjønner du jo med en gang at det er et seksuelt overgrep, sier Nilssen.

- Sårbar

Selv om boka ikke er selvbiografisk, er den fortsatt dypt personlig.

- Ja. Jeg hadde jo aldri vært opptatt av denne tematikken hvis jeg ikke hadde levd det livet som jeg lever. Men etter «Tung tids tale», så kunne jeg ikke lenger skrive selvbiografisk. Jeg angret ikke på at jeg hadde gjort det, jeg tror det var helt rett. Men det gjorde meg og familien min veldig sårbar, sier Nilssen.

Hun var glad for all oppmerksomheten boka fikk. At hun kunne holde foredrag for NAV-ledere om hvordan det var å ha en sterkt utviklingshemmet gutt. At folk kjente seg igjen i historien deres. Men det gjorde henne også utslitt.

- Både fordi jeg fremdeles levde et vanskelig liv. Men også fordi jeg måtte gjenta og gjenta det som var aller sårest for meg og familien. Derfor var det viktig for meg å markere avstanden i de nye romanene. Det er ikke meg og min familie det handler om.

- Skamfullt

I boka opplever søstera Janne at hun alltid kommer som nummer to etter storebroren. Alt hun ønsker seg er en 16-års feiring med mor, der dagen for én gangs skyld skal handle om henne istedenfor broren.

Olaug Nilssen og mannen hennes har to sønner til, på 11 og 13 år.

- Også foreldre til vanlige unger kan kjenne at de prioriterer et barn framfor et annet barn, og at det er vondt. Men når det gjelder slike omsorgskrevende barn, oppleves det jo som en nødvendighet å ta seg av det barnet. Det er liksom ingen andre alternativ, sier Nilssen.

- Du må være der det er mest akutt. Så blir det doble følelser. En skjønner at det ene barnet trenger mer hjelp, men det er skamfullt.

Hun beskriver moren Katrine i boka som «en maskin».

- Dette er jo en sliten dame. Og den slitenheten forplanter seg i alt hun gjør, hvordan hun er, og hvordan hun kler seg. Klærne er jo på en måte kanskje det minst viktige. Men det er jo et helt tydelig signal på at hun er helt frakoblet et normalt liv. Og når både datter og ektefelle, og særlig datter, ønsker en større nærhet, har hun nok en forståelse av det, men hun klarer ikke.

Hovedpersonen Katrine klarer heller ikke å se for seg hvem hun skal være, hvis hun ikke skal ta seg av Jostein.

«Kva skulle eg med meg sjølv utan han? Kva skulle eg med kapasiteten min utan han?» spør hun i boka.

Den følelsen kjenner Nilssen seg igjen i. Sønnen Daniel flyttet til bofellesskap for to år siden.

Vakker dødsreise

Må finne opp seg selv

- I min familie var det jeg som først ville at vår sønn skulle flytte ut, og mannen min brukte litt lengre tid på å bli enig i det. Da han flyttet ut, var jeg veldig klar for det, for det tok jo tid før han fikk en plass. Men likevel fikk jeg en reaksjon. Hva skal jeg nå? Hvem er jeg? Plutselig hadde jeg masse tid som jeg ikke visste hva jeg skulle bruke til. Det kan jeg kjenne på ennå. Det føles som om jeg nærmest måtte finne opp meg selv på nytt. Hvem skal jeg være, hvem er jeg egentlig?

- Hvilket svar fant du på det?

- Jeg sa ja til å stå på liste for SV i Bergen. Jeg har bestilt meg en kontorplass i stedet for å jobbe hjemme. Men de to siste åra har jeg også vært så sliten, og så blir jeg irritert. Hvorfor skal jeg være sliten nå? Nå har jeg jo ikke noen påkjenning. Det er ingen grunn til at jeg skal være sliten.

- Mange er slitne, selv om de ikke passer på et autistisk barn?

- Ja, men det er en følelse av at det ikke er lov til å være sliten. Jeg burde sikkert gått i terapi og fått løst opp i det, sier hun med et skjevt smil.

- Det driter jeg i

Nilssen forteller at mannen hennes har lest gjennom manus flere ganger før det ble til bok. Og mens Olaug Nilssen var redd for at leserne skulle tro at sex-kranglene mellom ekteparet i boka egentlig dreide seg om dem og at leserne skulle tro det var dem, er ikke han bekymret, ifølge Nilssen:

- Han sa: «Det driter jeg i».

Nå har Nilssen begynt å tenke på en helt ny tematikk til neste bok. Hun sier at det er litt befriende, deilig. Samtidig vet hun ikke om hun klarer å slippe helt:

- Det er så mange store spørsmål, så mye som veldig mange ikke vet noe om. Og samtidig er det ganske mange som vet, og kjenner seg igjen.

Olaug Nilssens roman får terningkast fem av Dagbladets anmelder, som skriver at «Det er et unikt prosjekt. Nilssen åpner lukkede rom, selv om det koster». Les hele anmeldelsen her.