Anmeldelse: Cormac McCarthy «Passasjeren»

Rystende mørkt fra mesteren

Cormac McCarthy har skrevet ei bok du må lære deg mens du leser. Selv ble jeg vettskremt av det jeg lærte.

GLITRER I MØRKET: 16 år etter sin siste roman, har Cormac McCarthy nå skrevet en glitrende fortelling fra mørk verden, sett fra begge sider av virkelighetens skjøre vegger. Foto: Beowulf Sheehan
GLITRER I MØRKET: 16 år etter sin siste roman, har Cormac McCarthy nå skrevet en glitrende fortelling fra mørk verden, sett fra begge sider av virkelighetens skjøre vegger. Foto: Beowulf Sheehan Vis mer
Publisert

BOK: Cormac McCarthy er en av USAs store forfattere. Etter 16 års pause gir han nå ut ikke en, men to romaner i høst, den første er «Passasjeren». Og 89-åringen byr på fiksjon som er utvilsomt Cormac McCarthy, og samtidig ulikt noe annet du har lest. Etter «Ikke et land for gamle menn» og «Veien», leverer litteraturens postapokalyptiske profet i «Passasjeren» en kjærlighetsfortelling mellom to søsken, Alicia og Bobby Western. Den rommer atombombas fødsel, stringteori og kvantefysikk, mafiaen og drapet på Kennedy, og en hallusinatorisk tropp med ynkelige kabaretartister.

«Passasjeren»

Cormac McCarthy

Roman

Forlag: Gyldendal
Oversetter: Knut Ofstad
Utgivelsesår: 2022

«Glitrende fra mørk, mørk verden»
Se alle anmeldelser

McCarthy gir ikke ved dørene: Dette er en roman du får lære deg mens du leser. Den er like full av referanser som en tekst av James Joyce, like mørk som Kafka og fantastisk som Borges. Samtidig er det en hardkokt roman i amerikanske fiksjons paranoide stil: Noen er ute etter deg, og rundt deg dør dine venner. Gir du først boka tida den krever, vokser den til den blir så stor og mørk at den kan skremme vettet av en anmelder. Som det sies i boka: «Ikke alt som stinker er et minne».

Mannen med luffer

Handlingen åpner med et selvmord. Så følger vi sporet bakover til Alicias alternative virkelighet. Når du er schizofren er du sjelden alene, spesielt når det ikke er noen andre rundt deg. I Alicias verden finnes det en liten mann uten armer, men med luffer og kort lunte.

Som i resten av romanen er teksten gjennomgående dialoger, uten tegnsetting eller henvisning til hvem som sier hva.

Alicia og Bobby er barna til en vitenskapsmann som hjalp Oppenheimer å lage atombomba. Alicia er lynende begavet, et geni i døråpningen til andre virkeligheter. Broren Bobby studerte fysikk før han droppet ut, ble racerbilkjører i Formel 2, før han igjen ble han dykker med vanskelige redningsoppdrag som spesiale. En dag går han ned til et styrtet privatfly. Han finner åtte døde, men en passasjer mangler. Deretter forfølges han av ukjente menn. Fritida tilbringer han på barer og kafeer der han snakker med de slitne, de dekadente og de trofast fordrukne.

I hans kapitler av boka følger vi ham gjennom en serie slike samtaler. Og mens vi lytter, blir thrillermysteriet langsomt sugd ut av teksten. Det ligger ikke for McCarthy å løse de gåter han stiller. Flyvraket blir fjernere, men Bobby blir uansett forfulgt: Han vet bare ikke av hvem, eller hvorfor. Sannsynligvis vet ikke de som forfølger ham det heller. Alt fortelles med en hardkokt, barsk humor der vitsene aldri er noe å le av.

Virkeligheten gir faen

Det som står igjen er en mørk visjon av verden der Gud synes like død som uunnværlig, der virkeligheten selv gir faen i meningen med det hele. Der verden synes å holdes sammen av matematiske likninger som aldri går helt opp.

McCarthy har tilbrakt de siste åra boende i et forskningsfellesskap med fysikere og matematikere og det synes: En av dialogene drar oss i lynfart gjennom kvantefysikken historie og teorier. Det er ikke til å forstå, og det er kanskje poenget. Kvantefysikkens dilemmaer er de samme for McCarthy som livets mysterier: De går aldri helt opp.

At en 89 år gammel forfatter kan levere noe så komplekst (og med neste bok bare et par måneder unna) er nesten ikke til å fatte, det gir et slags håp, det også. For dem som klarer seg gjennom denne romanens høye terskler og hindre venter stadig nye setninger som gir lynglimt av innsikt, gullmynter nonchalant strødd langs veien. Boka er glimrende oversatt av Knut Ofstad.

Varmen i sprekkene

Det som ellers bærer fram noe som likner en mulighet for håp, er kjærligheten, forbudt eller ikke, som ligger i sorgen over søsteren, eller ømheten i Bobbys vennskapsforhold til en transkjønnet dragartist. Der insisterer jeg på at det ligger en varm humanisme gjemt i sprekkene av et ellers kaldt og ugjestmildt univers.

Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer