BOK: Det tok bare 22 år fra første verdenskrig var over til andre verdenskrig brøt ut. På den korte tida utviklet fascismen seg fra å være et ytre-høyre fenomen for småpartier og bøllete gategjenger til å bli den statsførende ideologien i Italia, Tyskland og Spania. Demokratiet ble tatt på senga. To år etter at Mussolini ble statsminister fantes det fascistiske partier i nesten 50 land.

Våre kamper. Mot rasisme og fascisme 1865-1940

Jonas Bals

Sakprosa

Forlag: Res Publica

Utgivelsesår: 2023

---

«Grundig dokumentert bok som også viser hva som fungerte og hvor det sviktet i kampen mot fascismen.»

Se alle anmeldelser

I sin grundig dokumenterte bok (bare litteraturlista fyller 13 sider) går Jonas Bals gjennom ikke bare fascismens historie, men også noe viktigere: Historien om den antifascistiske kampen i mellomkrigstida. Han går gjennom hva som fungerte og hvor man mislyktes. Han ser på hvordan den antifascistiske kampen kunne skape uventede allierte, men også hvordan den for ofte ble svekket av interne konflikter på venstresiden.

Vilje til vold

Bals viser fram konfliktlinjene mellom dem som trodde på aktiv kamp mot fascismen og dem som mente kapitalismen og det borgerlige samfunn burde få kollapse uten å reddes av arbeiderbevegelsen. Men fascistene ble aldri kommunistenes «nyttige idioter» i kampen mot kapitalismen. De var en større fare. Både i Italia og Tyskland klarte de å kombinere en entusiastisk vilje til vold med politisk dyktighet. Bak dem sto sterke økonomiske interesser. I Norge ble de aldri like sterke. Noe skyldtes Quislings sviktende evne, men like viktig var organisert motstand.

Forfatteren Jonas Bals er både historiker og utdannet malersvenn. Han er tidligere rådgiver for Jonas Gahr Støre og vararepresentant til Stortinget. Nå er han rådgiver i LO og skarp spaltist i Klassekampen. «Våre kamper» er en tittel som klart viser et ståsted, men Bals bok er først og fremst saklig dokumenterende: Han viser hva som fungerte og hvor det sviktet i kampen mot fascismen.

Lynsjing og jødehat

Bokas versjon av fascismens historie begynner i USA i 1860. Bals viser hvordan proto-fascistiske hvite etter borgerkrigen lyktes i å snu frigjøringsprosessen for de svarte. Ikke bare tok de tilbake all makt, de lyktes også i å spre sin rasisme til store deler av USA. I Ku Klux Klans andre storhetstid på tjuetallet, sto de også sterkt i nordstatene. Antisemittismen var utbredt: Henry Ford bygget biler og dyrket jødehat med samme engasjement. Raseskillet ble opprettholdt ved privat vold og lynsjing, ofte i samarbeid med politimakt og myndigheter. Her hadde de europeiske fascistene mye å lære.

Euforisk!

Og USA var segregert lenger enn vi liker å huske: Da president Barack Obama ble født var hans foreldres ekteskap forbudt ved lov i 22 av USAs delstater.

Bals bok går direkte inn i de historiske begivenhetene, uten først å presentere en overbygning. Det er en brå inngang. Det er en lettelse når en diskusjon av fascismens vesen kommer lenger ut i boka. Bals dokumenterer hvor sentralt dyrkingen av vold lå i fascismen fra starten av. Volden var ikke bare et middel til makt, den hadde egenverd. Fascismen praktiserte gladvold: De slo og lo. Historiene er rystende, og Bals forteller dem godt. I Italia ble motstandere tvunget til å drikke lakserolje og drevet til spott gjennom gatene, hjerneskaller ble knust. Fascistene anerkjente aldri statens voldsmonopol. Deres vold var iscenesatt og offentlig. Og gjennom denne private volden overtok de så raskt myndighetens voldsprivilegium. Deres kraft lå i evnen til å veksle mellom gleden ved vold og viljen til makt. Borgerlige partier ryddet plass til dem. Slik ble fascismens gatevold til statsvold og militarisme.

Norsk antifascisme

I Norge gikk det bedre. Bevisstheten om fascismens fare kom gjennom arbeiderbevegelsen og arbeiderpressen, men også gjennom reportasjer fra Dagbladets egen Ragnar Vold. Einar Gerhardsen og andre i Arbeiderpartiet ledet kampen mot fascistene, også i gatene: I Oslo skulle de jages tilbake til vestkanten. Den norske arbeiderbevegelsen skjønte også at støtte til de kriserammede ikke var støtte til en borgerlig stat, men helt nødvendig hjelp som også kunne hindre de arbeidsledige fra å falle for Nasjonal Samlings ideologi. Bals viser hvor viktig den politiske bevisstheten var i mellomkrigstidas arbeiderbevegelse: Det var en kamp som ga utslag i internasjonal solidaritet. Utenriksminister Halvdan Koht og regjeringen kommer ikke like heldig ut: Mot et nazistisk Tyskland var de ettergivende der de burde vært faste, de slapp knapt jøder og politiske flyktninger inn i landet. Det er også ubehagelig å igjen få grundig dokumentert hvor store deler av borgerlig presse faktisk sto i mellomkrigstida, med Aftenposten og Tidens Tegn i spissen. Men motkreftene fantes også på høyresiden: Carl Johan Hambro sto fjellstøtt på antifascistisk og demokratisk side. «Freden som er oppstått er en voldshandling uten sidestykke», sa han om Chamberlain i 1938, og han karakteriserte Goebbels som «et abnormt barn med en enorm kjeft, et levendegjort mindreverdighetskompleks».

Store bøker gir lyst på mer: Vi får Italias brutale invasjon og massedrap i Etiopia, men jeg kunne ønsket mer om kolonialismen som en av fascismens røtter. Jeg kunne ønsket et eget kapittel om situasjonen i Sverige. Men kvaliteten hos Bals ligger i den velskrevne grundigheten i historiefortellingen. Vi får vite hva som en gang nyttet i antifascistisk kamp. Vi får lære noe om hvordan det gikk feil. Det holder ikke å være ikke-fascist, kamp krever faktisk handling. I dagens Europa og verden er det lærdom som trengs.

Ufattelig lidelse