BOK: «Hvert skritt er en begynnelse. Hvert skritt er aldri mer.» Brita Caisa i Ingeborg Arvolas nye roman, «Kniven i ilden», forlater alt kjent. Året er 1859 og sammen med sønnene går hun på ski over skaredekte vidder fra Finland til Finnmark. Målet er Pykeijä (finsk for Bugøynes) der hun skal finne en ektemann som ‘fisker godt og har båt uten heftelser’. En ektemann som også aksepterer «lausungene» – guttene som Brita Caisa har fått med to forskjellige menn, uten å være gift. Men store forflytninger krever stopp for hvile, mat og arbeid, og møtet med én mann blir skjebnesvanger for den lille familien.

Brita Caisa er basert på Arvolas tipp-tipp-tipp-oldemor. I et personlig etterord skriver forfatteren om bakgrunnsarbeidet, og hvorfor hun har brukt finske ord og sanger i romanen. Sangene hørte Arvolas finske far på når han drakk: «[J]eg har tenkt på den trangen som uttrykk for en som har mistet språket», skriver Arvola. At stoffet er sterkt og sårt gir kraft til romanen. Det er ikke første gang Arvola berører dette. I boka «Neiden 1970» (2015) skriver hun om å vokse opp med faren, om fiskingen og fyllekulene, i den kvenske finnmarksbygda Neiden, der også en del av handlingen i årets bok utspiller seg.