Vetle Lid Larssen

Sankta Lucias forunderlige og groteske reise

Kidnappet av Harald Hardråde, stjålet av nonner, og beskyttet fra bomberegn. Vetle Lid Larssen har dykket ned Sankta Lucias voldsomme skjebne.

JOURNALIST I FORTIDA: Fem og et halvt år har Vetle Lid Larssen brukt på å følge i fotsporene til Sankta Lucia. Det er blitt til boka «Lucias siste reise». Foto: Kristin Svorte
JOURNALIST I FORTIDA: Fem og et halvt år har Vetle Lid Larssen brukt på å følge i fotsporene til Sankta Lucia. Det er blitt til boka «Lucias siste reise». Foto: Kristin Svorte Vis mer
Publisert
Sist oppdatert

Lucia var 17 år da hun døde i en liten by på Sicilia. Vi snakker om jenta som er grunnen til at norske barn går med lys i håret og deler ut lussekatter hvert år den 13. desember. Hun som etter hvert skulle få helgenstatus som Sankta Lucia.

Den unge jenta hadde fått beskjed om å gifte seg med Nerius, han som var kortere enn de fleste og hadde kappet av hælen til en slave med øks. Hun nektet. Og som om ikke det var ille nok, hun sto foran den romerske guvernøren i Siracusa og sa høyt og tydelig at hun trodde på en kristen gud. Året var 304 e.Kr. og på denne tida var de kristne statsfiender som skulle nedkjempes. Som straff ble Lucia sendt til byens bordell. Da det ikke hjalp på trassigheten hennes, ble hun halshogget, med sverd. Hun ble gravlagt, i skjul, dypt nede i byens katakomber. Og svart senket natta seg.

Omtrent sånn ser Vetle Lid Larssen for seg hva som kan ha skjedd med den unge, rike og kristne Lucia, i romanen «Lucias siste reise».

- Men Lucias grav i Siracusa er tom. Det er ikke noe lik der. Så hvor ble hun av?

Kidnappet

Ved et cafebord i Oslo sitter Vetle Lid Larssen (61). De hvite krøllene lyser gjenkjennende på toppen av mannen som har brukt de siste fem og et halvt åra på å finne ut av disse spørsmålene.

Han burde visst at hun ikke var der, han som har tilbrakt mange år av livet sitt i Italia. Likevel ble han overrasket da han besøkte Sankta Lucia-kirken i Siracusa og fikk en munk til å vise seg gravstedet. Lucia befinner seg i Venezia, i San Geremia-kirken, fortalte munken. Men når kom hun dit – og hvordan?

SANKTA LUCIA: Her er hun, Lucia, i kirken i Venezia, med en sølvmaske over ansiktet. Det er drøye 1700 år siden hun døde, og skulle bli en helgen som feires den dag i dag. Foto: Vetle Lid Larssen
SANKTA LUCIA: Her er hun, Lucia, i kirken i Venezia, med en sølvmaske over ansiktet. Det er drøye 1700 år siden hun døde, og skulle bli en helgen som feires den dag i dag. Foto: Vetle Lid Larssen Vis mer

Vetle Lid Larssen fortok en rask googling, og deretter en endeløs research, og fant at det kan ha vært Harald Hardråde som kidnappet Lucia i 1041.

- Sannsynligheten for at han gjorde det, er faktisk stor. «Dette er for godt til å være sant», tenkte jeg, «dette må jeg skrive om».

Og det er det han har gjort, over 632 sider. Romanen «Lucias siste reise» starter der Lucia døde og feier oss gjennom Europas historie fram til i dag. Det måtte bli en roman, da dokumentasjonen til tider har vært noe mangelfull, og målet har vært å skrive en medrivende fortelling. Vi snakker om et legemes reise gjennom 1717 år. Og vi snakker om Lucias mytefulle skjebne både før og etter døden, som er gjenfortalt i en rekke historier. Vetle Lid Larssen har valgt ut de kildebaserte faktaene han mener er mest troverdige. Dermed har han ikke gjort Lucia til en heroisk troende martyr som går i døden med et smil, men heller til ei følsom, søkende, sta og vettskremt jente fylt med en underlig styrke.

- Jeg har skrellet bort myter og undere fordi jeg ikke ville skrive en vanlig helgenhistorie. Jeg har villet skildre det som hendte så realistisk som mulig. Målet er å opplyse og underholde leseren, sier forfatteren.

HELGENFEIRING: En av de få helgener vi nordlige protestanter dyrker, er Sankta Lucia. 13. desember feires hun med lys i håret. Her fra et Luciatog nord i England. Foto: NTB
HELGENFEIRING: En av de få helgener vi nordlige protestanter dyrker, er Sankta Lucia. 13. desember feires hun med lys i håret. Her fra et Luciatog nord i England. Foto: NTB Vis mer

Journalistikk i fortida

Det har Vetle Lid Larssen drevet med siden han begynte som journalist i Morgenbladet, og så gikk over til å skrive skarpe, og til tider ganske infame portretter i Aftenposten. I 1990 debuterte han med romanen «2», men de neste romanene som kom fra hans penn, vil han helst forbigå i stillhet. I 2013 ga han ut dokumentarromanen «1001 natt – den utrolige historien om to norske slaver i Alger», og den snakker han gjerne om. Det var da han fant sitt skjønnlitterære uttrykk, den episk-historiske sjangeren.

- Det er som å drive journalistikk i fortida og krever enormt med research. Du klatrer opp på en fjelltopp, bare for å skjønne at det alltid er en ny topp foran deg.

Først tenkte han: «Aldri mer så mye research», og boka «Hvordan elske en far – og overleve», brukte han sju uker på å skrive. Den handler om faren, skuespiller Lars Andreas Larssen som ble rammet av alzheimer, og den handler om far og sønn som aldri greide å snakke sammen før det var for seint.

«Lucias siste reise» har elementer av en far-datter-historie i seg. Den starter med en far som skal møte datteren i Italia. De har ikke sett hverandre på en god stund, far og mor er skilt, kontakten har ikke vært noe å skryte av, men nå har far en mulighet til å utkonkurrere mobilen hennes. Han har en historie å fortelle, en historie om Lucia.

HISTORIEFORTELLEREN: At historie-faget ikke får nok oppmerksomhet i skolen, mener Lid Larssen er vanvittig. - Det er det viktigste faget vi har, sier han. Foto: Kristin Svorte
HISTORIEFORTELLEREN: At historie-faget ikke får nok oppmerksomhet i skolen, mener Lid Larssen er vanvittig. - Det er det viktigste faget vi har, sier han. Foto: Kristin Svorte Vis mer

- Jeg har en flott datter selv, og har kjent på utfordringen det er å formidle kunnskap og historier. Historie er det viktigste faget i skolen, vi må forstå historien vår, hvis ikke er vi bare nakne aper.

- Hva lærte du som far av å skrive boka om deg og faren din?

- Jeg har begått helt andre feil enn det faren min gjorde, og har nok ikke lært noen ting. Jeg er skilt, og kan ikke rose meg som forelder, men jeg elsker datteren min.

Vetle Lid Larssen forteller om noen lange, ensomme år i skrivestua si på Sørlandet for å stable historien om Lucia på plass. Han elsker å være alene, og han hater det, og coronaen ga ham ingen valgmuligheter.

- Dessuten har jeg et snev av hypokondri og trodde jeg hadde corona hele tida. I starten fikk jeg varene tilkjørt, og jeg vasket Jarlsbergosten før jeg la den i kjøleskapet.

Han rister på hodet, og mener at Nakstad og Høie og Stoltenberg har gjort en utrolig god jobb.

- Det var skremmende i begynnelsen, men når det kommer til kriser, enten det er i kjærlighetslivet, i arbeidslivet, i forhold til barn, eller til pandemier som dette, så sitt stille. Hold pusten. Vent til det går over. For det vil passere. Jeg skulle gjerne ha skjønt akkurat det tidligere.

Sannsynligvis Lucia

Vetle Lid Larssen flytter på en krøll og skifter fokus. Til den gang han var stjernegutt i Luciatoget. Våre nordiske tradisjoner likner litt på de enorme helgenprosesjonene som foregår 13. desember i Italia, og i Siracusa bærer de rundt på en sølvkiste uten Lucias legeme oppi.

- De jobber stadig for å få henne hjem fra Venezia, der hun ligger helt alene med en sølvmaske over ansiktet.

- Og du tror det er Lucias legeme som ligger der i dag?

- Sannsynligheten er i hvert fall veldig stor. Gode kilder tilsier det. Jeg har lest undersøkelser som viser at liket er ei ung jente, rundt 1700 år gammelt, og med sverdkutt i halsen. På den tida da Lucia døde mumifiserte de nesten likene, så ja, jeg tror det er henne. Og det er jo fantastisk.

Lucia ble en populær helgen tidlig i kristendommens historie. Allerede på 400-tallet var dyrkelsen av henne utbredt. Basert på tusenvis av brev, bøker og gamle manus har Lid Larssen reist i fotsporene til kisten hennes, fra hun forsvinner på Sicilia, dukker opp igjen under korstogene og skjules i bomberegnet under annen verdenskrig. At han snakker flytende italiensk, gjorde jobben enklere.

KIRKEPYNT: Her er Sankta Lucia i statueform ved Duomo katedralen i Siracusa. Foto: Shutterstock / NTB
KIRKEPYNT: Her er Sankta Lucia i statueform ved Duomo katedralen i Siracusa. Foto: Shutterstock / NTB Vis mer

Han har fulgt reiseruta til Harald Hardråde gjennom Sør-Italias brutale fjellandskap der de norske gutta kan ha båret kisten med Sankta Lucia, for å frakte henne til Konstantinopel. Hvorfor det var akkurat Harald som skal ha fått det ærefulle oppdraget?

Jo, mener Vetle Lid Larssen etter å ha studert kildene, det passer med tidspunktet Harald kriget i Italia. Hans menn skulle befri Siracusa fra arabisk okkupasjon, og de fant Lucia som skulle sendes til Konstantinopel som krigsutbytte. Lucia kunne ikke fraktes sjøveien da havnene var stengt på den tida av året, og de måtte bære henne over land. De eneste som forlot Siracusa på det tidspunktet, i 1041, er Harald og 500 nordmenn. Mange gikk en grusom skjebne i møte.

- Dette er rett og slett den beste hypotesen, sier Lid Larssen.

Tøffe nonner

Andre historier om Lucia er enda bedre dokumentert. Som den fra klosteret Corpus Domini i Venezia. Her levde nonnene på utsida av mannssamfunnet, intellektuelle, tøffe damer, feminister for sin tid, og det var deres jobb å passe på Sankta Lucia. Helt til den jobben ble tatt fra dem. Av menn. Det endte med at de i 1476 kidnappet Lucia og murte henne inn i klosterveggen.

- Jeg fant dagbøkene fra klosteret i statsarkivet i Venezia. Der står hele denne fortellingen. Og så har vi Dante, som løfter Lucia til stjernestatus i «Den guddommelige komedie». Dante var en stor dikter, men og en selvopptatt drittsekk. 13 dager før han dør av et myggestikk, var han ganske sikkert i Luciakirken i Venezia og så henne for første gang. Hver fortelling i «Lucias siste reise» foregår i en ny epoke, med nye utfordringer, og fortsatt, i dag, er ikke historien slutt.

Mytene om Lucia lever videre. Vår feiring av Luciadagen, som er hentet fra Sverige, blander rester av katolsk tro med urgamle historier.

- I Norge har mange feiringen som et vakkert barneminne, virkeligheten var nok langt med voldsom, sier Vetle Lid Larssen og smiler.

Han kaller seg en detektiv i historie. Men hvor eller hva han skal rette forstørrelsesglasset mot neste gang, det er en hemmelighet.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer