Ingeborg Arvola

- Savner ikke drikkingen

En vakker, skandaløs tipp-tipp-oldemor skulle til for at leserne fikk øynene opp for Ingeborg Arvola. Forrige gang hun skrev om familien, handlet det om farens forhold til alkohol.

PRISVINNER: Ingeborg Arvola vant Brageprisen for romanen «Kniven i ilden». Foto: Kristin Svorte
PRISVINNER: Ingeborg Arvola vant Brageprisen for romanen «Kniven i ilden». Foto: Kristin Svorte Vis mer
Publisert
Sist oppdatert

- Jeg var blant de første som fløy alene som barn. Det var kjempeskummelt. Jeg visste jo ikke om faren min ville være på flyplassen i Kirkenes når jeg landet.

Ingeborg Arvola (48) gir fra seg et lite smil

- Av og til hentet han meg ikke.

Utenfor er det kald førjul. På en café på Grünerløkka i Oslo serveres julemusikk og varm kaffe. Og her sitter hun, med store gråblå øyne, årets Brageprisvinner. Forfatteren bak romanen «Kniven i ilden», boka om tipp-tipp-oldemoren Brita Caisa, hun som fikk barn med to forskjellige menn uten å være gift med noen av dem, som dro fra Finland til Finnmark i 1859, beryktet for hor og utroskap.

Over tjue bøker er det blitt siden Ingeborg Arvola forfatterdebuterte i 1999. Hun har fått diverse priser, men først nå har leserne virkelig fått øynene opp for stemmen fra nord. Det skulle altså en slående vakker kvinne til – en kvinne som fikk en gift storbonde til å gå fra gård og grunn.

- Brita Caisa blir omtalt som en skjønnhet, men jeg greier ikke helt å se henne for meg. Var hun virkelig så pen, eller hadde hun noe ved seg, en utstråling, noe man må legge merke til? Hvordan torde hun dra alene med to små gutter til et annet land. Fire søndager hadde hun stått kirketukt - på utstilling til spott og spe - likevel, hun kunne valgt å bli. Hun må ha vært trygg på seg selv.

Skummelt

«Kniven i ilden» er første bok i serien «Ruijan rannalla - Sanger fra ishavet». Ingeborg Arvola er halvt kvensk, og skriver nå om den kvenske kulturen i Norge. Hun har skrevet det som kan defineres som kvenlitteratur før. Og om egen slekt, langt nærmere i tid. Romanen «Neiden 1970» handler om henne og faren, han som ikke alltid ventet på flyplassen.

DRAMA: Kildene sier at Arvolas tipptipp oldemor var en skjønnhet. - Kanskje var hun ganske ordinær, men da hun og bonden falt for hverandre, ble det dramatikk og historien utviklet seg, sier hun. Foto: Kristin Svorte
DRAMA: Kildene sier at Arvolas tipptipp oldemor var en skjønnhet. - Kanskje var hun ganske ordinær, men da hun og bonden falt for hverandre, ble det dramatikk og historien utviklet seg, sier hun. Foto: Kristin Svorte Vis mer

- Den er veldig basert på min historie. Faren min var en fantastisk fyr, en av dem som blir lagt merke til. Han var lærer, tok meg med på fisketurer og vi kjørte til Finland og kjøpte sjokolade og så på stjernene. Og så fikk han folk til å le. Men han drakk.

Hun trekker i ermene på lusekofta og forteller om foreldre som var del av et kunstnernettverk i Finnmark på 1970-tallet. Man skulle drikke vin, og det en god del. Det ble en livsstil.

- Men jeg har vokst opp med foreldre som var glade i meg, og jeg visste det selv om de ikke alltid viste det.

Da hun var tre-fire år, ble foreldrene skilt. Ingeborg flyttet til Tromsø med mor, far flyttet til Neiden, en halvtimes kjøretur fra Kirkenes.

Hun husker Tromsø som et sjokk. Jenta som kom fra et knøttlite sted der hun løp fritt rundt og lekte, kom til en stor by med bare en forelder, og begynte i barnehagen der alle hadde hver sin knagg og alt var stort og tomt og reint.

- Det ble bedre etter hvert. For noen år siden skrev jeg ei ungdomsbok, «40 postkort», om ei ung jente som rømmer hjemmefra fordi hun var veldig sint på mammaen sin. Folk tenkte at jeg skrev om meg selv, men det var tvert om. Jeg var trygg på moren min, også når hun valgte bort konvensjoner for å gjøre som hun ville.

Så fint når han kom

Du drar ikke på besøk til faren din annenhver helg når du bor så langt unna, og Ingeborg var lange perioder hos faren. Hun ble jenta som «flyr alene», med plastmappe rundt halsen og kjempesøte flyvertinner som ga henne godteri.

- Jeg satt på flyet og var redd han ikke ville hente meg. Siden han hadde epilepsi, hadde han ikke sertifikat, så onkelen min som var lam og hadde spesialtilpasset bil, måtte kjøre. Det var alltid så fint når han kom.

Så kjørte de til Neiden, til Arvolaneset, der den finskkvenske farsslekta bodde. Ingeborg syns de hørtes så glade ut når de snakket. Hun var dessuten sikker på at hun også snakket finsk. Og forsto alt.

- Jeg gjorde jo ikke det, sier hun og ler.

«Vi lever med stablene, blant flaskene og underbuksene, jeg og faren min, vi lever med julepynt og strykebrett og verktøy og bøker og tegnepapir og åpne oljefarger.» (fra Neiden 1970)

- Faren min hadde en egen godteriskuff og likte rar fiskemat på glass som jeg absolutt ikke likte. Jeg tenkte ikke på rotet hans. Når noen kom på besøk, eller ei dame skulle flytte inn, ryddet han. Men ikke ordentlig. Han bare dyttet tingene unna eller samlet dem i poser. Jeg var opptatt av om han var den fine faren min, eller om han forsvant i alkoholen. Nå skjønner jeg at jeg måtte være med ham på fisketurer. Når jeg var sammen med ham, ble han ikke borte, sier hun.

- Det er ikke drikkingen hans jeg savner, det er alt det andre. Latteren, bilturene, de gode tingene. Det verste er at jeg ikke dro opp til ham den sommeren. Den sommeren faren min døde.

Feil å ikke dra

Det er femten år siden. Planen var å tilbringe sommeren i Neiden, men hun kviet seg. Hun hadde skrevet til fastlegen hans og bedt om hjelp.

- «Du må slutte å drikke», sa jeg til ham. «Jeg kan hjelpe til med hva som helst.» Og så sluttet han - ganske lenge. Fikk uføretrygd, hadde det ganske ok. Helt til han ringte og fortalte om en fisketur, og jeg hørte han hadde drukket igjen. «Vi kan ikke dra», tenkte jeg. «Jeg kan ikke ta med barna.» Så jeg dro ikke. Jeg hadde jo ikke tenkt at han skulle dø.

Hun kikker ut av vinduet.

- Kroppen hans tålte nok ikke mer, likevel tenker jeg at han døde fordi jeg ikke kom, sier hun.

- Og fremdeles syns jeg det var feil ikke å dra. Man skal dra til folk man er glad i.

SAVN: - Det er ikke drikkingen jeg savner, det er den fantastiske faren min, sier Ingeborg Arvola. Foto: Kristin Svorte
SAVN: - Det er ikke drikkingen jeg savner, det er den fantastiske faren min, sier Ingeborg Arvola. Foto: Kristin Svorte Vis mer

Bruker savnet

På finn.no ligger den tidligere skolen i Neiden til salgs. «Kan ikke det være noe for oss?» lurer Arvola og er innom og ser på annonsen til stadighet, tenker de kan starte nettbutikk med droner for eksempel. Men det er jo nesten ingen barn der, og sønnene på 17 og 9 år liker seg i Oslo.

- Det gjør jeg også, men det er fint å savne Finnmark. Savn er en følelse jeg kan bruke når jeg skriver.

For et år siden døde moren til Ingeborg Arvola. Hun skrev dikt og var professor på forfatterstudiet i Tromsø. Arvola har vokst opp med vissheten om at det å skrive bøker, var noe som gikk an. Hun har studert ved forfatterstudiet der moren var lærer, og da hun skrev sin første roman, fikk hun hjelp av mor.

- Jeg sendte manuset til et forlag. Dette var talentfullt og originalt, men kommer aldri til å bli en roman – og lykke til, fikk jeg til svar. Jeg ble så glad. De ga meg skryt og jeg bestemte meg for å prøve igjen. Det var ikke selvsagt at jeg skulle bli forfatter, og jeg kunne nok ikke vært det, hvis ikke onkelen min hadde sagt at jeg måtte bruke studielånet på å kjøpe leilighet. Det har gjort at jeg bor billig.

Skulle drikke mye

Da hun kom til Oslo som nittenåring, begynte Arvola å studere teatervitenskap. Tok opp lån og stipend til Lånekassa sa stopp, og jobbet på bar ved siden av. Etter jobb, drakk hun.

- Veldig mye. Jeg har aldri drukket ett glass vin fordi det er hyggelig, jeg skulle drikke masse og dra på fest. Da jeg fikk en stesønn, syns jeg vi fortsatt kunne gå ut å drikke øl, han kunne bare være med. Sånn var jo jeg oppdratt, men mannen min syns ikke det var greit, det var hjem til barne-tv.

Å få en annens perspektiv på drikkingen, gjorde forskjellen.

- Det tok litt tid å omstille seg. Når man er ung, kan man drikke mye, men når man har lyst til å få barn, blir det et problem. Dessuten tålte jeg alkohol dårligere. Plutselig kunne jeg våkne og skjønne at jeg hadde skiftet personlighet kvelden før. Blitt aggressiv. Det var ekkelt.

Skandale

Nå holder hun seg stort sett unna alkohol, men kan drikke et glass champagne når hun vinner Brageprisen. Ingeborg Arvola kaller det ærefullt, det at «Kniven i ilden» har fått så mye ros, oppmerksomhet og mange lesere.

FASCINERT: - Saunakulturen i Neiden fascinerer meg. Det er en kultur som har utviklet seg og som har betydd mye for bekjempelse av sykdom. En slags reinslighet oppi armoden, sier Arvola. Foto: Kristin Svorte
FASCINERT: - Saunakulturen i Neiden fascinerer meg. Det er en kultur som har utviklet seg og som har betydd mye for bekjempelse av sykdom. En slags reinslighet oppi armoden, sier Arvola. Foto: Kristin Svorte Vis mer

Hun jobbet med en tekst om oldemoren sin, Eva Niva, da Brita Caisa dukket opp i kildene. Det var skandale og dramatikk nok for en roman.

- En fantastisk kjærlighetshistorie, men det er også historien om kvener og skoltesamer og læstadianere som må tas på alvor. I neste bok blir nesten alle læstadianere fordi gudstroen var så viktig. De hadde bare bibel og salmeboka, samtidig som overtroen var sterkt til stede. Jeg tror de trengte alt de kunne få av ting å tro på. I boka har jeg også gitt Brita Caisa helbredende evner, det hadde hun nok ikke i virkeligheten.

Arvola vil bruke bøkene til å forvalte arven sin. Hun forteller om skoltesamene og hvordan raseforskere gravde opp hodeskaller i Neiden på begynnelsen av 1900-tallet, og fraktet dem til Anatomisk institutt i Oslo. Mange ble ikke levert tilbake.

- Det er en lang og trist historie, jeg kan vise noe av det, men da må det gjøres ordentlig. Derfor blir det ikke bare en bok om Brita Caisa.

«Romanen har potensial til å bli en storselger. Her er spennende stoff, drama og driv. Ubendig begjær og saftig sex», skrev Dagbladets anmelder da boka kom i august. I nitten uker har den ligget på bestselgerlistene.

«Endelig får hun det til», tenker nok folk. Men jeg føler jeg har fått det til lenge, sier Arvola.

Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer