Anmeldelse: Auður Ava Ólafsdóttir, «Dyreliv»

Sjarmerende, men forutsigbar

I 2018 fikk Auður Ava Ólafsdóttir Nordisk Råds litteraturpris. Romanen «Dyreliv» er et aldri så lite steg ut av glansen.

EN JORDMORS FORTELLINGER: Det sentrale i Auður Ava Ólafsdóttirs roman er de tre manuskriptene hovedpersonen finner et år etter tantas død. Foto: Art Bicnick
EN JORDMORS FORTELLINGER: Det sentrale i Auður Ava Ólafsdóttirs roman er de tre manuskriptene hovedpersonen finner et år etter tantas død. Foto: Art Bicnick Vis mer
Publisert
Sist oppdatert

Auður Ava Ólafsdóttirs roman «Dyreliv» er delt i to, og veksler mellom vandrehistorier om en eksentrisk jordmor og tre upubliserte manuskripter som hun etterlot seg. Lesingen av boka er også delt. Den er både god og vond.

«Dyreliv»

Auður Ava Ólafsdóttir

Skjønnlitteratur

Forlag: Pax
Oversetter: Tone Myklebost
Utgivelsesår: 2021

«Dypt menneskelig, men for forutsigbart.»
Se alle anmeldelser

Ólafsdóttir har tidligere uttalt at hun «skriver mot mørket i verden». I «Dyreliv» tyr hun til det mest naturlige botemiddelet; lyset. Hun innleder fortellingen med en faktatekst om at det islandske ordet for jordmor i 2013 ble stemt fram av islendingene som språkets vakreste ord. På Island er jordmora en lysets mor. Og det er dette bokas forteller, Domhildur, er. Eksentrikeren nevnt i avsnittet over var grandtanta hennes, en person Domhildur vil vite mer om. Det burde være enkelt når hun har flyttet inn i dødsboet etter henne.

Dødsboets hemmeligheter

Det er meldt at en storm skal treffe Island, og Domhildurs søster som er meteorolog, holder henne oppdatert om værbildet. Men det sentrale i fortellingen er de tre manuskriptene Domhildur finner i en kasse et år etter tantas død, og en bunke med brev hun finner i en skrivebordsskuff da hun bestemmer seg for å gå gjennom eiendelene i dødsboet.

Det er lett å la seg blende av forfatterens prismottakelse for tre år siden. Misforstå meg rett: «Dyreliv» er ikke blottet for kvaliteter. I Ólafsdóttirs lavmælte språklige stil, trer karakterene fram som levende mennesker. Også forfatterens kunnskap om fødsel tilfører fortellingen troverdighet. Videre har forfatteren en egen evne til å gjøre store temaer hverdagslige og nære. Livet og døden lurer hele tida i bakgrunnen av fortellingen, men uten å skape stor dramatikk. Litt som med Domhildurs grandtante: «Det merkeligste var … hvordan hun på et eller annet vis greide å skøyte fra det minste til det største innen én og samme helsetning».

I boka leker Ólafsdóttir en form for metafiktiv lek med leseren. Bokas tittel er den samme som et av manuskriptene til Domhildurs grandtante, og i avslutningen av «Dyreliv» lar Olafsdottir Domhildur gjenbruke en bit av manuskriptet. Slik får fortellingen flere lag, samtidig som boka lar seg lese som en rørende hommage til ei dyktig jordmor med mange tanker om menneskets plass på jorda.

Vanskelig å henge med

Men så står leken i veien for god språklig flyt og en sammenhengende fortelling. Sprangene mellom manuskriptene og nåtid gjør det vanskelig å henge med. Det er mulig dette er et ledd i Domhildurs prosjekt om å gjøre ære på grandtanta si. Hun slår nemlig fast, når det gjelder manuskriptene, at «organiseringen lå i det uorganiserte … Sammenhengen bor i mangelen på sammenheng». Det er godt gjort å speile noen fiktive manuskripter på den måten Olafsdottir gjør i «Dyreliv», men det gjør ikke underverker for hvordan det oppleves å lese boka.

Heller ikke faktateksten innledningsvis gjør stort for boka, annet enn å gi den et konstruert og forutsigbart preg. Jeg får inntrykk av at fortellingen er skrudd sammen for å yte innledningen rettferdighet. Men utover at bokas forteller er jordmor, lykkes ikke Olafsdottir helt med å forsvare innledningen. Egentlig sender den bare leseren på sporet av et gitt motiv, en leting som stykker opp lesingen og kveler noe av nysgjerrigheten man gjerne møter god litteratur med.

Som i romanen hennes «Arr», den hun fikk pris for, er kapitlene korte, titlene er ofte aforismer, og humoren Nordisk råds-juryen pekte på i sin bedømmelse av «Arr», er ikke helt fraværende. «Dyreliv» har sin sjarm, særlig når fortellingen stopper opp ved at Domhildur ramser opp sanger hun har brukt i jordmoryrket, eller ord for vær. Dette og noen glitrende gode betraktninger av omgivelsene, hjelper boka opp på en firer.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer