Auður Ava Ólafsdóttirs roman «Dyreliv» er delt i to, og veksler mellom vandrehistorier om en eksentrisk jordmor og tre upubliserte manuskripter som hun etterlot seg. Lesingen av boka er også delt. Den er både god og vond.
Ólafsdóttir har tidligere uttalt at hun «skriver mot mørket i verden». I «Dyreliv» tyr hun til det mest naturlige botemiddelet; lyset. Hun innleder fortellingen med en faktatekst om at det islandske ordet for jordmor i 2013 ble stemt fram av islendingene som språkets vakreste ord. På Island er jordmora en lysets mor. Og det er dette bokas forteller, Domhildur, er. Eksentrikeren nevnt i avsnittet over var grandtanta hennes, en person Domhildur vil vite mer om. Det burde være enkelt når hun har flyttet inn i dødsboet etter henne.
Dødsboets hemmeligheter
Det er meldt at en storm skal treffe Island, og Domhildurs søster som er meteorolog, holder henne oppdatert om værbildet. Men det sentrale i fortellingen er de tre manuskriptene Domhildur finner i en kasse et år etter tantas død, og en bunke med brev hun finner i en skrivebordsskuff da hun bestemmer seg for å gå gjennom eiendelene i dødsboet.
For å fortsette å lese denne artikkelen må du logge inn
Denne artikkelen er over 100 dager gammel. Hvis du vil lese den må du logge inn.
Det koster ingen ting, men hjelper oss med å gi deg en bedre brukeropplevelse.
Gå til innlogging medVi bruker aID som innloggings-tjeneste, med din aID-konto kan du enkelt logge inn på alle våre sider som krever dette.
Vi bryr oss om ditt personvern
Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.
Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger