Anmeldelse: Hanne Ørstavik «bli hos meg»
Sjelegransking på dop
Hanne Ørstavik skriver så skakende modig at man som leser blir svett i håndflatene av uro.
BOK: Hanne Ørstavik nøler sjelden med å slå an tonen i sine romaner. Allerede i innledningen slynger hun ut temaet i den nye, «bli hos meg». Redselen. Om barndommen: «Vi var bare redde». Om mangelen på kjærlighet: «Det eneste jeg kunne kjenne var redd, redd var virkelig, hele tiden».
Selv når jeg-personen i romanen husker tilbake på den røde oppgaveboka hun og brødrene førte, der de hadde skrevet PANNEKAKER, ØRRET eller OPPVASK, leser hun den underliggende meldingen: «jeg er så redd, jeg er så redd, jeg er så redd». Denne intensiteten, den dirrende stemningen, kjennetegner Hanne Ørstaviks forfatterskap.
Døde menn
«bli hos meg» er hennes sekstende roman. Den forrige, «ti amo» (2020), var en sterk og fortettet skildring av jeg-personens opplevelse av ektemannens sykdom og død, skrevet tett på virkeligheten. Årets roman kan leses som en fortsettelse; her er jeg-personen fortsatt i Milano, to år etter Ls død og med en ny roman som hun ikke klarer å forløse. Ett eneste bilde har hun i hodet; av en kvinne som sitter på kne ytterst på en flytebrygge og ser ned i vannet.
Les artikkelen gratis
Logg inn for å lese eldre artikler. Det koster ingenting, gir deg tilgang til arkivet vårt og sikrer deg en bedre brukeropplevelse.
Gå til innlogging medVi bruker aID som innloggings-tjeneste, med din aID-konto kan du enkelt logge inn på alle våre sider som krever dette.
Vi bryr oss om ditt personvern
Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.
Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger