BOK: I 1970 var amerikaneren Bernard Sadow på vei hjem fra ferie med familien sin. Han grep tak i familiens blytunge kofferter og klarte bare så vidt å buksere dem fram til innsjekkingsskranken. Svett og irritert så han en flyplassansatt transportere en tung maskin på en plattform med hjul. Han fikk en aha-opplevelse, dro hjem, skrudde av hjulene på et skap, festet dem på kofferten – og vips: Kofferter på hjul var en realitet. Ikke én dag for tidlig. Året før hadde NASA skutt tre astronauter ut i den største raketten som noensinne var bygget. Men Neil Armstrong og co. bar koffertene sine selv.

Denne fortellingen – og slående bildet – danner grunnlaget for den svensk-britiske forfatteren og journalisten Kathrine Marcals «Oppfinnelsens mor». Det handler ikke om Sadows geniale idé. Den handler om hvorfor det tok 5000 år fra hjulet ble oppfunnet til vi gjorde noe så innlysende som å sette hjul på tunge kofferter. For oppdagelsen hadde blitt gjort lenge før. Førti år tidligere sto det nemlig en annonse i den del av Coventry Evening Telegraph som het «Women and home». Det var bilde av «en spinkel brunette» som elegant dro sin tunge koffert etter seg – på hjul. Innretningen ble ingen suksess. Årsaken, mener Marcal, var kort og godt at annonsen bare var beregnet på kvinner, og at menn fant det ydmykende ikke å kunne bære sin egen – og sin kones – bagasje.