«De fleste funksjonshemmede lever kortere, mer strevsomme, fattigere liv enn folk flest. Fattigere på penger, relasjoner, sosiale forbindelser, nettverk. Mer isolert og marginalisert. Det er ikke svartmaling, det er statistikk.»
Siden novelledebuten i 2010 har Jan Grue produsert bøker på løpende bånd - romaner, noveller, fagbøker, essays og barnebøker - ved siden av stillingen som professor. Gjennombruddet kom med «Jeg lever et liv som ligner deres» (2018). En fantastisk fin og vidtfavnende livsbeskrivelse, som fikk Kritikerprisen og ble nominert til Nordisk Råds Litteraturpris.
I boka ble ordet «funksjonshemning» brukt én gang, skriver Grue i årets «Hvis jeg faller». Her fortsetter han refleksjonene om kropp og sårbarhet, men er mer personlig, mer utleverende.
Det handler om det harde arbeidet for synlige, imponerende resultater, jamfør ovenfor. Men mest skriver Grue om det usynlig arbeidet: Det som må til for å gjøre livet som rullestolbruker trygt. Dét var et arbeid Grue skammet seg over, ville skjule. Nå forteller han.
For å fortsette å lese denne artikkelen må du logge inn
Denne artikkelen er over 100 dager gammel. Hvis du vil lese den må du logge inn.
Det koster ingen ting, men hjelper oss med å gi deg en bedre brukeropplevelse.
Gå til innlogging medVi bruker aID som innloggings-tjeneste, med din aID-konto kan du enkelt logge inn på alle våre sider som krever dette.
Vi bryr oss om ditt personvern
Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.
Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger