Anmeldelse: Steffen Kverneland, «Brillegeit»:

Skulle bli bedre enn Munch

Nok en gang viser Steffen Kverneland seg som en tenkende mester, i en tegneserie-biografi av mannen som regnet med å overgå Munch da han var liten.

MUNCH-MALEREN: Da Steffen Kverneland første gang var på Munch-museet, var han mest opptatt av de lyse veggene. Som voksen fikk han en hel blokkvegg på Tøyen for å male Munch. Foto: Lars Eivind Bones / Dagbladet
MUNCH-MALEREN: Da Steffen Kverneland første gang var på Munch-museet, var han mest opptatt av de lyse veggene. Som voksen fikk han en hel blokkvegg på Tøyen for å male Munch. Foto: Lars Eivind Bones / Dagbladet Vis mer
Publisert

«Brillegeit»

Steffen Kverneland

Tegneserie-biografi

Forlag: No Comprendo Press
Utgivelsesår: 2021

«En heldig kombinasjon av refleksjon og ablegøyer.»
Se alle anmeldelser

Steffen Kverneland – vidunderbarnet fra Haugesund, tegneren som har briljert med karikaturer, nådeløse satirer, melankolske ettertanker og brølende festskildringer i tegneserieformat – er ute med nok et selvsentrert og sjenerøst verk av usedvanlig høy kvalitet. Han er nå en mer moden forteller, en reflekterende og undrende observatør som tar oss med på arbeidet med sine private minner.

Boka har ofte fire kvadratiske ruter på sidene, noe som leder oss til «instamatic»-formatet og blir en hyllest til minnealbumet som sjanger. Den rapsodiske formen, altså de løst sammenvevde, punktvise nedslagene i fortida, uten noen egentlig stigning, skaper en avslappet, horisontal struktur der fortellingens elementer blir likeverdige. Den vonde opplevelsen når naturen tvinger barnet til å begynne med briller, er ikke overordnet hans godmodige gjøn med Jon Fosse i studietida.

Illustrasjon: Steffen Kverneland, hentet fra «Brillegeit».
Illustrasjon: Steffen Kverneland, hentet fra «Brillegeit». Vis mer

Satan!

Vi møter Kverneland som en pur ung, nærmest besatt tegner og maler, med stor produksjon som han også selger til hjembygdinger på Haugalandet. Vi er med ham og mor på tur til Oslo der de besøker Munch-museet: «Jeg husker de åpne salene med lyst trepanel på veggene. Bildene interesserte meg ikke. Jeg skulle nok klare det bedre selv når jeg ble litt eldre.»

Når han tegner seg selv som miniatyr inne i en gigantisk faksimile av August Cappelens suggererende «Svarttjern», med sjokkdråper ut av hodet og en bitte liten snakkeboble som nærmest hvisker «Satan!», oppnås en usedvanlig, og komisk effekt i møtet med det uhorvelig fascinerende og skremmende i kunsten.

Det er overraskende hvor godt Kverneland klarer å illustrere utviklingen sin som billedskaper, gjennom barndommens masseproduksjon av parafraser innen en rekke stilarter, fokusert på små, små detaljer. For eksempel beskriver han sin egen opplevelse av «Brudeferd i Hardanger», med skarpt blikk for dråpene som renner fra åra ned i det grønne vannet.

Om et bilde han malte i 13 til 14 års alderen, kommenterer han sin «dyrebare» tube med hvit gouache: «Den brukte jeg til å imitere tykke strøk med oljemaling». Og så får vi nærbilde av akkurat den effekten – beskjedent og tydelig.

Gjennomgangen av hans private kunstneriske utvikling, er i det hele tatt en kunsthistorie i seg selv – i ett sveip – der vi ender opp like før han bryter vannflaten og blir seg selv som stilskaper.

Tarzan

Alvoret i bokas visuelle utforming, det nøyaktige og møysommelige arbeidet, kontrasteres av den sterke kvernelandske sansen for burlesk humor, gjerne på bekostning av ham selv. Relasjonen til den voldsomme klassekameraten Tarzan som plutselig framstår som punker, seinere som nazi-dørvakt, er skildret med råskap, sjokkeffekter, undring og humor.

Slike kontraster vet Steffen Kverneland å benytte til fingerspissene. Han er en reflektert, tenkende tegner som beveger seg i landskapet av kunstnere før ham. Det store gjennombruddet fikk han med sin klokt burleske «Munch». Ved hjelp av dramatiseringer av episoder fra Munchs liv og egne betenkninger rundt Munch-bilder, illustrert med Munchs egne tekster, tegnet og malte Kverneland seg der gjennom sitt forhold til kunstneren han altså i barndommen regnet med at han kom til å overgå.

Tro mot stasjonen

Også i sin forrige utgivelse, «Slyngel», var Kverneland på jakt etter hvilke tråder som har gitt ham den formen han nå etter hvert har. Der valgte han å flette sammen tidligere brukte sketsjer med selvbiografiske trekk, men mye av stoffet ble for lettbeint. De eldre seriene sto seg ikke mot det alvoret han har utviklet med sin monumentale Munch-meditasjon og den avgrunnsdype sorgen i «En frivillig død», selv om gjenbruksmaterialet også hadde utvilsomme kunstneriske kvaliteter.

Illustrasjon: Steffen Kverneland, hentet fra «Brillegeit».
Illustrasjon: Steffen Kverneland, hentet fra «Brillegeit». Vis mer

I årets bok er han derimot mer tro mot den stasjonen han har nådd i livsbanen og gir et velformet bilde av en livsfornemmelse vi kjenner igjen – ikke hos oss selv mer enn i bleke reflekser, men i ham, slik han har latt oss følge seg gjennom tiden med brillene, fyllekulene med kolleger, framover mot et klarere kveldslys der mosaikkbitene begynner å danne en kunstnerbiografi. Sidenes innslag av autentiske, private historiske fragmenter – gamle tegninger, notater, malerier, utklipp – gir en kledelig virkelighetseffekt, særlig fordi deres skrøpelige status slår bunnen ut av realismen.

Alltid tro mot klisjeene

Som i den rystende skildringen av farens selvdrap i «En frivillig død», møter vi også i årets bok en fullbefaren billedskaper. Samtidig med dette raffinementet, er han alltid tro mot tegneseriemediets store magasin av klisjeer og komiske punkteringer. I denne heldige kombinasjonen er han på høyde med undergrunnsmesteren Robert Crumb, som ikke bare er virtuos i groteskerier og ablegøyer, men også i teknisk briljans og klok refleksjon. Vi snakker her om eliteserien.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer