BOK: Det er vanskelig å ta inn over seg formatet i den store hvalfangstboomen som preget 1900-tallet. Det var enorme mengder kjøtt, spekk, knokler og gørr involvert i en nedslakting som resulterte i kostbar animalsk olje, enorme formuer for kakser og ufattelig slit for tusener av arbeidsfolk. Norge var den ledende nasjonen i den industrielle hvalfangsten som nesten utryddet de største levende dyrene på kloden. Dette var «Norges første oljeeventyr», kan vi lese i medieprofessor Espen Ytrebergs essayistiske studie av denne brutale virksomheten.

«Utryddelsen»

Espen Ytreberg

Forlag: Forlaget Press

Utgivelsesår: 2023

---

«En frådende framstilling av en virksomhet som fortjener å bli et nasjonalt traume.»

Se alle anmeldelser

Fra slutten av 1800-tallet og fram til 1960-tallet, ble det drevet lukrativ fangst som omdannet hvalspekk til olje. Slik olje ble brukt til mye – som såpe og «smør» (dvs margarin), til å smøre maskiner og til lys i de tusen hjem. En tradisjonell fangstkultur ved kysten ble gjenstand for en rivende utvikling fra en pionertid i Finnmark og opp mot iskanten før den satte kursen ned til de stormfulle havområdene i kanten av Sydpolen. Her gikk det for seg til godt inn på 60-tallet før prisene falt, lidelsene ble for åpenbare og andre produkter utkonkurrerte hvaloljen. Plantemargarinen kom.

Annonsørinnhold

Jansrud: - Ikke alle kan hest

Eksplosive harpuner

Hvalfangerne var dels sjøfolk, dels jegere, dels industriarbeidere. Høyest i hierarkiet sto ikke bare kapteinen, fabrikkeieren og rederen, men selve skytteren som betjente kanonen i baugen på fangstskutene. Harpunen – som tidligere ble kastet med muskelkraft – ble nå skutt ut fra en kanon. En sprengladning i harpunen tok effektivt livet av hvalene hvis de ble truffet på rett sted. Det var ikke alltid. De enorme sjøpattedyrene kunne være vanskelig å treffe og skadene ble til langtrukne dødskamper, ufattelig lidelse og skummende blodbad.

Etter at hvalene var fanget, ble de enten slept i land på Sydhavets ugjestmilde øyer – som Sør-Georgia eller Deception Island (for et navn!) – eller de ble halt opp på moderne hvalkokerier. Dette var flytende fabrikker, hele samfunn der koreograferte arbeidsfolk vasset i oljesleip gørr og hadde sin fulle hyre for ikke å gli over bord og ned i frostvannet.

Hvalenes sang

Historien om denne bransjens vekst og fall har det vært skrevet mye om, ikke minst den økologiske katastrofen industrien sto for. Hvalen har fått sterk symbolkraft og utviklingskritiske idealister har fordypet seg i hvalenes «sang». Norske hvalfangere er fortsatt aktive og det protesteres fortløpende mot deres blodige praksis.

Så hva har Ytreberg å fortelle oss av nytt? Boka hans er ikke en vitenskapelig oversikt over formatet, volumet, historikken, fortjenesten, antallet omkomne eller traumatiserte aktører. Framstillingen baserer seg først og fremst på studier av et omfattende fotografisk materiale, og førstehånds beretninger fra fotfolket. Forfatteren leder oss kyndig inn i fortolkning av bildene, peker på detaljer, ansiktsuttrykk, komposisjon, bakgrunner – og ut av disse analysene klarer han å kaste lys over sider ved hvalvirksomheten som ellers ikke er så tilgjengelige. Vi ser bilder av noen få navngitte lederskikkelser og hundrevis av anonyme slitere. Menn i isolasjon i Sydhavet, etter hvert mindre isolert takket være moderne kommunikasjon, telegraf og radio.

Fra undersiden

Teksten er en mediestudie, men ikke noen akademisk avhandling. Det er forfatterens levende undring over sitt materiell som driver teksten, og det er lett å bli grepet av bokas malende, høystemte patos. De dystre sidene av dyremishandlingen og pengegaloppen, kommentert og beskrevet ved siden av bilder som viser troskyldige, naive eller lidende og leende menneskeansikter. Slik blir dette også en historie fra undersiden – fra dem som levde den. Inspirerende, tankevekkende kontraster som blir til en sviende bannbulle mot menneskelig dårskap – en generalmetafor for grådighetskulturens springmarsj mot tilintetgjørelsen.

Kanskje det er nettopp det høystemte, nærmest lyriske preget i framstillingen som gjør at det blir et savn at forfatteren knapt er til stede i teksten. Boka inneholder ingen egentlig innledning eller etterord, ikke noen åpen erklæring om motivasjon eller metode – ingen egen tid, ikke noe sted for teksten.

Det essayistiske, ikke-akademiske, personlige i formen trygler om tråder inn i motivasjonen. Hvorfor og hvordan og når ble du så grepet av dette sakskomplekset at du var nødt til å bruke betydelige krefter på å formidle det, Espen Ytreberg? Det får du kanskje uttrykt i intervjuer og debatter – denne boka bør vekke bred oppmerksomhet – men det ville kledd teksten. Takk skal du uansett ha!

Vondt å lese