BOK: Åstedet i Camilla Bøksles nye roman «Bak åpne vinduer» er en bakgård og alle leilighetene som omkranser den. En av skikkelsene sier det slik: «Hele gården likner luker i en adventskalender. Alle vinduene. Menneskene i dem. Noen går ut av syne, andre kommer inn i rommene og blir synlige for den som titter inn.»
«Bak åpne vinduer»
Roman
«Røper aldri hva hun vil»
Og slik er romanen konstruert. Som et slags titteskap der man ser tilfeldige personer som steker fisk, vasker klær, setter blomster i en vase. Til sammen blir det en masse personer man aldri blir kjent med; man aner ikke hvorfor Rolf banker Sylvia, hvorfor Ulf klatrer ned fra balkongen til naboen, hvorfor Lisa er så slem. Skikkelsene forblir sjelløse pappfigurer. Det er muligens Bøksles intensjon, men det oppleves en smule utilfredsstillende.
Kollektivroman
Camilla Bøksle fikk mye velfortjent ros for sin debutroman fra 2019, «Det er vakrest når det skumrer». Den handler om forfatterens bestefar, om det å bli gammel og se tilbake på sine omgivelser og opplevelser slik de engang var i forrige århundre. Boka berørte mange, og innbrakte Bøksle en romanpris. Året etter utga hun den mer ujevne «Så møt meg på hjørnet klokka åtte».
«Bak åpne vinduer» er tilsynelatende en kollektivroman. Hovedfiguren - i den grad noen kan kalles det i dette persongalleriet - er slemme Lisa, en jentunge i skjæringspunktet mellom barn og ungdom. Hun er tynn og ulenkelig, med stritt hår, utstående ører og tenna på tørk. Skildret gjennomført usympatisk. Lisa omtaler konsekvent foreldrene sine som Dumme Far og Dumme Mor. Far er forfatter av (den sikkert dumme) «Romanen om Elin» og redaktør for et ukeblad med en leserspalte der han svarer under pseudonymet Børre Blyant.
Gråtevakker debut
Lisa er utstyrt med skrivemaskin og fabrikkerer leserinnlegg undertegnet «Fortvilet ung mor». Lisa er også den eneste i Bøksles roman som er utstyrt med noen form for refleksjoner, riktignok mest som dagdrømmer. Hun ser for seg at hun møter seg selv som voksen: «Bildet hun har av seg selv som voksen og avklart, er det ved et dukkehus. Der hun bøyer seg ned og titter inn til akkurat dette hun har rundt seg nå.» Her bruker Bøksle titteskap-metaforen igjen.
Ondsinnede rykter
Lisa har også en tilbakevendende følelse av at ingenting er virkelig, at hun lever i en slags drømmetilstand der ingenting har noen konsekvenser. Her forklarer forfatteren at mange barn på hennes alder har det sånn. Men Lisa er slemmere enn de fleste. Hun geiper til beboerne på aldershjemmet i nabolaget. Hun håner den unge butikkekspeditøren med talefeil, stikker en finger i nesa og videre opp i krukken med sjokoladepletter, en annen finger i øret og gnir ørevoks oppi lakrisboksen. Hun løfter på skjørtet og blotter trusene for unggutter som velter syklene i grøfta av ren forskrekkelse. Men verst av alt: Hun setter ut ondsinnede rykter om folk.
Ryktene verserer høyt og lavt mellom åpne vinduer og balkonger rundt gårdsplassen. Noen får alvorlige konsekvenser. Camilla Bøksle skriver ledig og lett, men går aldri i dybden i denne romanen. Hun viser fram personene, men røper aldri hva hun vil med dem.
Kjøp boken
Vi bryr oss om ditt personvern
Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker informasjonskapsler (cookies) og dine data til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.
Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger