Jón Kalman Stefánsson

Slik taklet han morens død

Da Jón Kalman Stefánsson var fem år, mistet han moren sin. Den islandske forfatteren mener vi som lever har en plikt til å huske de døde. Derfor skriver han.

EGET LIV: Den islandske forfatteren Jón Kalman Stefánsson har forført lesere verden over. Selv tenker han at bøkene hans reiser rundt i verden og har glemt at det er han som har skrevet dem. Foto: Einar Falur Ingólfsson
EGET LIV: Den islandske forfatteren Jón Kalman Stefánsson har forført lesere verden over. Selv tenker han at bøkene hans reiser rundt i verden og har glemt at det er han som har skrevet dem. Foto: Einar Falur Ingólfsson Vis mer
Publisert

- Jeg vet ikke om det fins spøkelser.

Jón Kalman Stefánsson (57) smiler skjevt.

- Men hvis du tror det fins spøkelser, så tror du at det fins noe etter døden, og det er en trøst. Avviser du tanken på at det fins noe du ikke forstår, er du i så fall kjedelig.

Den islandske forfatteren sitter hjemme i Reykjavík og titter ut på Tjörnin, det lille vannet som ligger midt i sentrum. Han mener folk på sagaøya har en måte å se verden på som ikke fins andre steder, de bor tross alt på ei øy langt fra alle andre.

- Vi har lettere for å snakke om spøkelser enn om gud for eksempel. Religion er simpelthen ikke nok for oss, sier han. Og forteller om tida da de fleste islendingene bodde spredt rundt på øya, langt fra nærmeste nabo, med lange, mørke vintre. Mørket var så tungt at husene nesten falt sammen og folk døde av sykdom og sott. Men midt i elendigheten fortalte menneskene historier, om alvene som bodde inne i fjellet der det var lyst og det var varmt og de hadde mye mat.

- Gud og himmelen var så langt unna. Det er lettere å overleve når du tror på en bedre verden som ligger like bortenfor huset ditt.

Stefánsson smiler bredere.

- Dette er også en bekreftelse på hva gode fortellinger kan gjøre med oss.

Fortelleren

Det er det han er kjent for – fortellinger. Stefánsson blir kalt en av Islands største nålevende forfattere og forteller «så vakkert at jeg strigråter når jeg leser det», skrev Dagbladets Cathrine Krøger i anmeldelsen av romanen «Sommerlys». Jón Kalman Stefánsson har vært nominert til Nordisk Råds litteraturpris fire ganger, og har vunnet både P.O. Enquistprisen og Den store islandske litteraturprisen. Bøkene hans er oversatt til 27 språk, og selv har han oversatt Hamsun til islandsk.

Egentlig skulle han sittet på en kafé i Oslo og snakket om sin nye diktsamling, men så testet han positivt, han har corona og må gjøre intervju via PC-skjermen. Og nei, han er ikke blitt alvorlig syk, et par dager med feber og litt mindre energi er det han merket. Og ja, han er vaksinert.

I høst kom diktsamlingen «Hjertet er en egensindig traktor» ut i bokhandlerne. Det norske forlaget hans ønsket å vise fram lyrikeren Stefánsson, og et utvalg av dikt fra hans tre samlinger er oversatt til norsk.

HJEMMEKONTOR: Lesestoff av en mass, og et sted i bokhylla står boka til samboeren hans, Sigridur Hagalin Bjørnsdottir, oversatt til norsk og med tittel: «Den avstengte øya». Foto: Einar Falur Ingólfsson
HJEMMEKONTOR: Lesestoff av en mass, og et sted i bokhylla står boka til samboeren hans, Sigridur Hagalin Bjørnsdottir, oversatt til norsk og med tittel: «Den avstengte øya». Foto: Einar Falur Ingólfsson Vis mer

Trivdes med tørrfisk

Det startet med dikt. Eller, aller først startet Jón Kalman Stefánsson med fisk. Da han var ferdig med grunnskolen føltes grammatikk som koder fra et annet solsystem, men havna i Keflavik var full av fiskebåter som trengte arbeidskraft, og Jón Kalman trivdes sammen med tørrfisken. Da slapp han å bestemme seg for hva han skulle gjøre med framtida.

Han trivdes sammen med bøkene også.

- Du har sagt at du begynte å skrive for å huske moren din?

- Jeg mistet moren min da jeg var fem år. Vi var veldig nære, og når noe sånt hender når du er så ung, påvirker det deg hele livet. Det går inn i blodet ditt, og alt du siden tenker og gjør, er delvis farget av dette. Især hvis du er dikter.

Moren hans døde av kreft, og lille Jón Kalman forsvant inn i bøkene. Han levde i to verdener, det var venner, skole og familie i den ene, og så var det bøkene og fantasien i den andre.

UNGE DAGER: Stefánsson som ung dikterdebutant i 1988. Foto: Einar Falur Ingólfsson
UNGE DAGER: Stefánsson som ung dikterdebutant i 1988. Foto: Einar Falur Ingólfsson Vis mer

- Diktning skal gjøre verden og livet større. Gode bøker gir oss muligheter til å oppdage og forstå andre kulturer. I Norge har dere denne fantastiske gruppa, Karpe. Man merker den flerkulturelle bakgrunnen i tekstene deres, og det gjør dem så utrolig viktige for norsk kultur – tenk hva dere lærer bare ved å være åpne og lytte til dem.

- Er vi åpne nok for det vi leser og hører?

- Nei. Jeg frykter at folk nekter å høre på andre enn dem de er enige med. Det er viktig for et demokrati at folk er uenige, men vi må kunne snakke om uenighetene.

Naiv

Da Stefánsson forlot tørrfisken til fordel for en studietid, begynte han altså å skrive dikt. I 1988 gikk han rundt til bokhandlerne i Reykjavík for å få dem til å ta inn den første diktsamlingen hans. Han var sikker på at folk skulle gå mann av huse og rive bøkene ut av hyllene. De kom til å forstå hvor viktig det var for dem å lese akkurat denne diktsamlingen.

Det skjedde ikke.

- Det er en naiv tanke, sier han.

- Men likevel en viktig tanke. Viktig å tro på. Det gir dikteren en ekstra kraft.

«Hvorfor slikt sløseri med papir?» Var dommen fra en anmelder.

Etter diktsamling nummer tre, sa det stopp for dikteren som var sikker på at han aldri skulle skrive romaner. Ikke en strofe var å oppdrive, og han måtte hilse på tørrfisken igjen. Det gikk to vanskelige år, men så, etter å ha lest den danske romanen «Hærverk» av Tom Kristiansen, ei mørk bok, mektig for en ung mann, fikk han trang til å skrive prosa.

- I starten gikk det ikke særlig godt, sier Stefánsson. Han snakker norsk ispedd danske ord og islandske th-lyder.

- Men etter et år, strømmet ordene på, og siden har jeg ikke kunne stoppe.

Skriver mot forglemmelsen

Han har nå 17 bøker på samvittigheten, 10 av dem er oversatt til norsk. I 2007 skrev han det som skulle bli hans internasjonale gjennombrudd, første bok i trilogien «Gutten», og med «Sommerlys, og så kommer natten», oversatt til norsk i 2017, nådde han virkelig det brede publikum.

- Bøkene mine reiser rundt i verden uten meg, de har sitt eget liv og har glemt at jeg har skrevet dem.

De verste periodene i livet er når han akkurat har skrevet ferdig ei bok, og før han begynner på neste. Da er han både utilpass og usikker.

- Jeg skriver på en roman nå, den bare kom og trengte seg på. Skubbet bort den jeg egentlig skrev. Jeg prøvde å kjempe imot, men den var så påtrengende at jeg bare måtte ta den først. Så nå ligger den andre og venter og er skuffet over meg.

VED SIDEN AV: Når Stefánsson ikke skriver, er det å lytte til musikk, noe av det viktigste i livet. Her er han fotografert i 1993. Foto: Einar Falur Ingólfsson
VED SIDEN AV: Når Stefánsson ikke skriver, er det å lytte til musikk, noe av det viktigste i livet. Her er han fotografert i 1993. Foto: Einar Falur Ingólfsson Vis mer

Bøkene hans handler om livet og de handler om døden.

«Vi bare fortsetter å føye til historier, har vanskelig for å stoppe, men kanskje er det bare sånn at den som forteller om livet, har hang til å spinne en lang tråd – alt vi gjør, er på en eller annen måte en kamp mot døden.» (Fra Sommerlys)

- Å skrive mot forglemmelsen er innebygd, sier mannen som alltid blir trist når han hører om mennesker som en gang levde, men som ingen lenger husker.

- Vi som lever har en plikt til å huske de døde. Så lenge noen husker deg, er du ikke helt død. Og når du leser om mennesker som er døde, frambringer det også tida de levde i. Det er viktig, for kjenner du ikke fortida, farer du vill i framtida.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer