Anmeldelse: «Abida Raja. Frihetens øyeblikk» av Håkon F. Høydal

Smertefullt ærlig og modig

Denne boka bør bli obligatorisk lesning for alle som jobber med vold i nære relasjoner, tvangsgifte-problematikk, barnevern og politi. Vi andre bør snarest lese den for å bli klokere.

VIKTIG: Historien til Abida Raja er både ei svær viktig bok og en vanskelig utgivelse. Foto: Agnete Brun
VIKTIG: Historien til Abida Raja er både ei svær viktig bok og en vanskelig utgivelse. Foto: Agnete Brun Vis mer
Publisert

BOK: Da Abid Raja i fjor ga ut sin bok om barndom og sykdom, konflikt og vold, rystet fortellingen Norge. Boka ble fjorårets mest solgte. Da jeg leste den, var tanken min: Går det an å ha det vondere? Etter å ha lest søsteren Abida Rajas bok, vet jeg at svaret er ja. Hvis du er kvinne, gjør det det.

«Abida Raja. Frihetens øyeblikk»

Håkon F. Høydal

Sakprosa

Forlag: J.M.Stenersen forlag
Utgivelsesår: 2022

«Gjennomarbeidet, uhyre velskrevet beretning vi alle kan lære av.»
Se alle anmeldelser

Men: Dette er alt annet enn ei bok som dyrker offerrollen. Den er et anklageskrift: Mot et støtteapparat som ikke fantes. Mot hjelp som finnes, men som har negative konsekvenser. Løsninger som splitter familier i stedet for å samle dem. Og om en kultur der folk lider i stedet for å snakke med hverandre, enten de er kvinner eller menn. En kultur der et slag eller ørefik sier mer enn tusen ord. Der skam holder familien sammen og samfunnet ute, der skammen setter seg fast som sprinkler i brystet på dem som prøver å puste. Dette er ei bok som viser et liv der alle lider, ofre og overgripere.

Og la det være klart: Selv om noen grupper i dag er overrepresentert i statistikken over familievold, kom ikke vold i nære relasjoner til Norge med innvandrere. Dette er ei bok også mange blant oss blonde og blåøyde kan kjenne noe igjen i.

Farlig forelsket

Abida Raja var ung da hun forelsket seg. Hun brukte alt hun hadde av penger for å kjøpe iskrem hver dag i kiosken der han jobbet. De snek seg til møter. De ble oppdaget. Han var Shia, hun var Sunni. Hun ble sendt til Pakistan. Hun skulle gifte seg med en riktig kandidat. Det var et spørsmål om ære.

Hun hadde vært i Pakistan før. Uten forklaring ble hun som barn sendt bort, til besteforeldrene i Pakistan. Hun tilbrakte de første skoleårene der før hun, like uten forklaring, ble hentet hjem til Norge. Det hun kunne av norsk var borte. Nå var hun like fremmed i sin landsby i Iladalen, Oslo. I en familie der hun, som broren, forteller at oppdragelse håndheves med vold.

18 år og gravid

Tilbake i Pakistan er Abida fanget. Den forelskede jenta har få uker på å velge blant de utvalgte kandidatene. Hun dropper den som er for tykk og den som er for gammel, men presses i ekteskap med den tredje kandidaten. Så forteller hun om fysisk og psykisk vold i et hus med løvtynne vegger der alle kan høre hva som foregår. Etter et år vender hun tilbake til Norge. Gravid. Mannen følger etter, på familiegjenforening, etter at hun er drillet av sin far om hva hun skal si til politiet i avhør. Hun er 18 år og går ikke lenger i førsteklasse på videregående.

Det som følger, er et vondt liv bak en vakker maske. Volden skjules utad. Mannen jobber hardt. Han tjener penger, fasaden ser fin ut. Og innad snakker man minst mulig om vold, både i kjernefamilie og storfamilie. Velstand signaliserer lykke, pene klær skjuler blåmerker. Og Abida har lært seg å tie. Et barn blir til fire. Boka innholder beskrivelser vi av presseetiske grunner vanskelig kan gjengi i ei avis.

For ordens skyld: Dette er fortellingen slik Abida og de to eldste barna beskriver det. Ektemannen benekter all vold. Han er dømt én gang for vold mot en datter.

Undertrykkelsen

Håkon F. Høydal forteller om dette i klare og nyanserte kapitler. Han forvalter historien til Abida på beste vis. Dette er ei uhyre gjennomarbeidet bok. Og den er ærlig, like ærlig som Abida er, der hun også anklager seg selv. Hun forteller om hvordan hun selv slo barna i frustrasjon, hvordan det var hennes klager som kunne sende barna ned til avstraffelsene i kjelleren. Boka lar oss se strukturene som gjør ofre til overgripere, vi forstår de båndene som binder ofre og overgripere sammen.

Undertrykkelse skaper overgripere, uansett religion, etnisitet eller nasjonalitet, skriver Høydal i sitt grundige etterord.

BOKPAR: Journalist i VG, Håkon F. Høydal har skrevet boka om Abida Raja. Foto: Kagge
BOKPAR: Journalist i VG, Håkon F. Høydal har skrevet boka om Abida Raja. Foto: Kagge Vis mer

Og hvor var samfunnet? Abida var blant den første generasjonen som vokste opp i Norge med innvandrerforeldre. Og samfunnet sov på vakt. Som familien valgte det å ikke se alt det var bekvemt å ikke se. Og boka skildrer svært godt hvordan systemene svikter: Det finnes tiltak, men det finnes ikke nødvendig hjelp etter at tiltakene er gjort. Rop om hjelp høres ikke. Noen inngrep har uønskede konsekvenser. Men selv om hjelpeetatene sliter, har de som trenger hjelp det alltid verre.

Abida lærer av systemet at barn må få uttrykke sine følelser. Samtidig får hun også beskjed fra personen som nå har omsorgen for barna hennes, at hun må rapportere at sønnen gråter når han forlater samværet med mor. Han har jo ikke godt av å gråte.

At faren skal være en risiko, gjør at det kan være farlig å la barna være hos mor. Hvilken enhet skal hjelpes? Individet eller familien, barn eller mor?

Ingen vei ut

Samtidig er Abida ærlig og modig nok til å la fortellingen også innfatte hvordan hun selv kunne bli et skall, hvordan hun lyver til politi og rettsvesen til fordel for sin mann, selv når hennes egen mindreårige datter anmelder ham for vold. Valg oppleves som umulige når konsekvensene av de riktige valgene virker verre og vanskeligere enn unnvikelsen. Igjen lykkes boka og Abida med å fortelle hvor vanskelig det kan være for hjelpeinstansene å få gitt hjelp til dem som desperat trenger den, når hjelp gjør livet vanskeligere her og nå.

Boka kompliseres også av at den beskriver vold som Abida nå har anmeldt. Beskrivelsene kommer ut mens politiet fortsatt etterforsker saken. Ingen er ennå dømt. Dette er historien til én part i saken. Men boka er ute. Abidas eks-mann og hennes far har begge rett til tilsvar. I det boka kommer ut er det fortsatt usikkert om Abida og barnas anmeldelser vil føre til om det vil komme en tiltale. Høydal viser til at politiet råder til at han ikke skal ta kontakt med den tidligere ektemannen eller Abidas far for å få deres versjon. Sjelden har jeg lest ei bok som er så god, så gjennomarbeidet og viktig og samtidig så problematisk.

Foto: Agnete Brun
Foto: Agnete Brun Vis mer

Det store motet

Boka er så smertefullt vellykket fordi den så godt lykkes i å fortelle en kompleks historie: Hvordan kultur og tradisjoner kan romme vold og dysfunksjonalitet. Hvordan det å bryte ut kan gjøre mer vondt enn den smerten man har vent seg så til at den nesten føles trygg. Og ikke minst hvordan taushet effektivt kan holde vold i familier i live gjennom generasjoner. Da er det viktig at noen har mot og snakker, slik at samtalen i det hele tatt kan begynne.

Like viktig er det at vårt samfunn nå klarer å beskytte dem som snakker. Bokas undertittel er et sitat fra Jens Bjørneboe, «Frihetens øyeblikk». For Bjørneboe er det det siste øyeblikket i livet, når dødsbevisstheten inntreffer. Her, i denne boka, må vi håpe frihetens øyeblikk er der et friere liv kan begynne. Boka slutter med en telttur opp til Prekestolen i Stavanger, der Abida og hennes barn ser sola stå opp. Det er en god begynnelse, sånn helt til slutt.

Dagbladet har ringt, sendt SMS-er og chattemeldinger til flere familiemedlemmer som er omtalt i boka. De har ikke besvart våre henvendelser om konkrete påstander fra boka.

Dagbladet har også kontaktet eksmannen til Abida Raja, som heller ikke har svart på våre henvendelser.

Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer