Anmeldelse: Levi Henriksen, «12 ord fra Oskar Maier»

Som å være utro

På sitt beste er dette en lidenskapelig kjærlighetshistorie og et sødmefylt morsportrett. På det verste, en litt slapp selvbiografi forkledd som en roman.

BOK OM MOR: Å rote rundt i historien om moren og en tysk mann, ga Levi Henriksen en merkelig og absurd følelse av å være utro mot faren. Foto: Anders Grønneberg
BOK OM MOR: Å rote rundt i historien om moren og en tysk mann, ga Levi Henriksen en merkelig og absurd følelse av å være utro mot faren. Foto: Anders Grønneberg Vis mer
Publisert
Sist oppdatert

«12 ord fra Oskar Maier»

Levi Henriksen

Roman

Forlag: Gyldendal
Utgivelsesår: 2021

«Levi Henriksen på sitt beste - og verste.»
Se alle anmeldelser

«Det gryr av dag. Snart skal telefonen ringe, og en stemme jeg aldri har hørt før, fortelle meg at ikke bare var mamma den store kjærligheten til en tysk soldat, men hun reddet også̊ livet hans under krigen. Mens hun var gift med pappa.»

Slik åpner Levi Henriksen romanen om sin mor Thea Henriksen, født Thorsen. I 1939 møtte Thea – eller Tea som hun selv skrev – tyskeren Oskar Maier. Han var i Norge i 1939, og jobbet som gartner på storgården Skinnarbøl. Der jobbet også sytten år gamle Tea som tjenestepike. De to ble forelsket, og hadde noen intense måneder sammen inntil Maier måtte hjem til Tyskland. Maier ble tysk soldat. Han ble tatt til fange i Tsjekkoslovakia i 1945, og satt i ulike fangeleirer fram til 1948. Det eneste som skal ha holdt ham i live gjennom de tre åra, var tanken på Tea. Hun hadde da vært gift med Henriksens far siden 1940.

Rørende kjærlighetsbrev

Den tyske kvinnen i telefonen viser seg å være Oskars datter Sabine. Hun kommer til Norge, og sammen med Levi Henriksen besøker de Teas grav. Hun har også med seg en rekke brev, brevene Tea skrev til Oskar før krigen. Disse rørende kjærlighetsbrevene danner ryggraden i denne fortellingen.

«Jeg sitter oppå mitt verelse alene hver kveld, og mine tanker er da i Tyskland hvor min egen elskede gutt er. Jeg tror jeg lengter mig i hjel efter dig elskede, og går og håber på at det ikke må bli så lenge til vi får treffe hverandre igjen, og da skal vi være sammen for alltid.» Slik åpner et av de høystemt forelskede brevene fra Tea til Oskar, datert februar 1940, et år etter at Tyskland gikk inn i Polen. Det siste brevet er skrevet 2. april 1940, ei uke før krigsutbruddet: «Jeg tror jeg snart kommer til Tyskland, til dig jeg gutten min, til ditt hjem og til din mor og far. Da skulde vi ha det fint elskede. Når skal du ut i militærtjeneste da?»

På denne tida hadde Tea allerede møtt Henriksens far. Påfallende nok skriver hun aldri verken om krigsutbruddet eller sin nye kjæreste i brevene.

Jakten på mors historie

«Å rote rundt i denne historia om mamma og en tysker gir meg en merkelig følelse av å være utro mot pappa, noe som er fullstendig absurd», skriver Levi Henriksen.

Det vil si, det er ikke Henriksen som skriver, det er forfatteren av boka. Han er musiker, og bosatt på Kongsvinger etter å ha brent ned barndomshjemmet på Skogli. Planen er å ta en reise til Sverige for å finne inspirasjon til en ny konsert. Men historien om Oskar setter en stopper for det.

I boka følger vi forfatterens jakt på sin mors historie. Han ser gjennom gamle avisoppslag, reflekterer over foto av moren og Oskar, grunner over om moren kan ha vært forelsket i to menn samtidig, og deler erindringer om moren som brøt ut i strigråt over en film som kan ha minnet henne om tiden med Oskar.

HOVEDPERSONEN: Thea Henriksen var Levis mor - og hadde en historie han ikke kjente til. Foto: Privat
HOVEDPERSONEN: Thea Henriksen var Levis mor - og hadde en historie han ikke kjente til. Foto: Privat Vis mer

Det er mange vakre passasjer i denne boka. Som da forfatteren ser for seg møtet mellom moren og Oskar: «De jevnaldrende guttene hun omgikkes, var alle lange og skranglete, men stående skulder mot skulder virket Oskar som en naturlig forlengelse av henne, slik en åskam avløser den neste». Forfatteren har også noen nydelige erindringsbilder om moren sin: «Ikke jentemamma som smiler på bildet fra påsken 1939, men voksenmamma. Fredagsmamma. Lukta av teakolje, nybakt brød og grønnsåpe. Mamma som tørker støv. Mamma som drar fingertuppene over vinduskarmene og holder meteorstøvet opp mot meg og smiler».

Litt slapp

På sitt beste er dette en lidenskapelig kjærlighetshistorie og et sødmefylt morsportrett. På sitt verste er det en litt slapp selvbiografi forkledd som roman. For handlingen ligger tett opp til virkeligheten. Henriksens mor hadde en ungdomskjæreste som het Oskar. Oskars datter oppsøkte Levi Henriksen, og brevene er autentiske. Det er også de mange bifigurene som opererer i boka. Forfatterens ytre biografi er i tillegg nærmest identisk med Henriksens, bortsett fra at han kaller seg musiker.

Boka i seg selv er formet som en selvbiografi, der fortelleren i passasjer prater i vei om løst og fast. Mest løst får en si. Han grunner over sin høye panne og «jødiske nese», som han har fra morsfamilien. Om oppveksten i pinsemenigheten og flauheten over sin gamle mor. Om forholdet til kona, datteren og sønnen, som er så velmenende og intetsigende at det virker bundet av virkeligheten. Det kunne sikkert vært interessant for dem som vil bli kjent med Levi Henriksen. Men det er jo ikke ham, men en romanfigur, og som romanfigur er han for utflytende til å bære denne sjeldne historien, som på sitt vis også er en fin skildring av Kongsvinger.

.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer