Bokintervju: Torgeir Rebolledo Pedersen

Sørger over sønnen

Katastrofer kan være for tunge å bære sammen, mener Torgeir Rebolledo Pedersen. Sorgen over sønnen som døde så altfor ung, klarte han ikke å dele.

HELT NÆRT: – Det er lettere å rømme unna når man skriver dikt. Hvem bryr seg om en poet som skriver virkelighetslitteratur? sier Torgeir Rebolledo Pedersen. Foto: Shad Madian
HELT NÆRT: – Det er lettere å rømme unna når man skriver dikt. Hvem bryr seg om en poet som skriver virkelighetslitteratur? sier Torgeir Rebolledo Pedersen. Foto: Shad Madian Vis mer
Publisert

– Den eldste sønnen min ble bare 21 år, sier Torgeir Rebolledo Pedersen (73).

– Han døde på motorveien sør for Málaga i 2008, påkjørt av en unggutt jeg har kjempet lenge for å glemme. Det var vondt å skrive om, men også en trøst å kunne dvele ved minnene om ham.

Torgeir Rebolledo Pedersen, forfatter, arkitekt, avisdebattant og en gang norgesmester i slampoesi, har bestilt seg en øl og konstaterer at det regner i Oslo. Han skal gi ut sin første essaysamling, «Tilværelser», som inneholder tekster om trapper, politikk, bonde- og byvett, død og sorg.

– En sum av alle tilværelsene jeg har i livet mitt, sier han og smiler under en grå lugg.

– Det er umulig å sensurere bort det vi har gjort, det blir en himmel over oss. Når vi er små, er himmelen full av stjerner, når vi blir eldre, er den full av etterlatenskaper.

Var tre millioner nok?

I essayet «Om sønnetap og skyld» skriver Rebolledo Pedersen om en liten gutt med sterk selvtillit, som lyste opp når han fikk en abbor på kroken. Fire år gammel lurte han på hvor mange millioner han skulle tjene til mammaen og pappaen sin. Var tre nok? Fra han var åtte, fulgte han med på børsnoteringer i DN, og det å sitte bakpå pappas sykkel til skolen, var ikke så stas. Pappa hadde ikke bil, sånn som de andre dresskledde fedrene.

– Sønnen min var en fantastisk fyr, med en hang til det ekstreme. Han elsket luksus. Morens hans og jeg ble skilt da han bare var et par år gammel, og jeg hadde ham annenhver helg og en kveld i uka. Lenge hadde jeg dårlig samvittighet for bruddet, det var jeg som gikk. Hva slags far har jeg vært? Hva hvis jeg hadde hatt mer samvær, ville livet hans blitt annerledes da? Hadde han befunnet seg et helt annet sted enn i Spania i 2008?

Rebolledo Pedersen rister på hodet.

– Hva-hvis-tanker er bare ødeleggende.

Virkelighetslitteratur

Han har skrevet om sønnens død tidligere, i diktsamlingen «Åstedsblomster» som kom i 2015.

«Jeg drømmer at han dør igjen / min sønn rir / som marerytter gjennom nettene / jeg ser han blør i hjel»

– Det er lettere å rømme unna når man skriver dikt. Hvem bryr seg om en poet som skriver virkelighetslitteratur? Det er så abstrakt. Poesien kan handle om hvem som helst, samtidig som jeg kommer nær følelsene. I prosaen er det det eksistensielle som kommer nær, og det gjør meg mer sårbar. Når du bokstavelig talt setter kjøtt og bein på sorgen, blir du mer redd. Redd for at andre skal bebreide deg for å skrive så åpent om den.

«For nå var det jo ferdig, livet hans, og skulle stilles ut i all sin avmakt, identifiseres og avdukes, slik en skulptur avdukes, slik skulpturen erstatter det levende liv; dødens siste samtidsverk, «den påkjørte sønn», med begravelsesbyråkratisk assistanse fra Málaga.»

Rebolledo Pedersen skriver om hvordan han og sønnens mor bestemte seg for at sorgen og minnene var noe de skulle dele

– Men katastrofer kan være for tunge å bære sammen, sier han.

– I stedet for at sorgen blir halv for begge, ble den dobbel når jeg delte den.

Ordkunstner

«Jeg er nå en eldre mann, en mann tilværelsens vegger sakte og sikkert er i ferd med å klappe sammen rundt. For om ikke lenge skal også jeg gå under jorda», skriver han i forordet til «Tilværelser». Han skriver om drømmen om å bli billedkunstner, men faren, som var arkitekt og ingeniør, mente man ikke kunne leve av å tegne, så Rebolledo Pedersen begynte på Arkitekthøgskolen og begynte å tegne hus.

– Til jeg ble billedkunstner med ord i stedet.

Da hans første kone tok livet sitt etter flere år med kroniske smerter etter en ulykke, tok Rebolledo Pedersen en revurdering av livet sitt. Han jobbet på arkitektkontor og følte at han tilbrakte halve dagen med VVS-konsulenter (VVS står for varme-, ventilasjons- og sanitærteknikk).

– Det ble ensformig, takhøyden var borte, det var penga som rådde. Jeg ville ha en høyere himmel, og begynte å skape litterære bilder i stedet.

I 1983 debuterte han med diktsamlingen «Tidr», og har siden gitt ut en rekke diktsamlinger, barnebøker og dramatikk.

– Du skriver at du er plaget av et eksistensielt sinne?

– Jeg prøver å kultivere det ved å skrive. Det går ikke så verst, og jeg er ikke alltid sint. Jeg er også temperamentsfull, engasjert og entusiastisk. Glad i det jeg liker, og forbanner det jeg ikke liker. Det har jeg nok fra min meksikanske morfar. Dessuten, er vi ikke alle født sinte? Alle skriver vi oss ut i livet.

Morfaren het Efrén Rebolledo, var poet og diplomat, og i en periode stasjonert i Oslo. Mormoren underviste diplomater i det norske språk, og så traff de hverandre på Grand Café. Han var 23 år eldre enn henne, de ble kjærester, gift, fikk tre barn og reiste rundt i verden dit jobben hans plasserte dem.

– Han døde tjue år før jeg ble født. I Spania. Det er til å bli redd av. Morfar døde i 1929, da børskrakket kom. Sønnen min døde i 2008, da finanskrisa slo til.

TIDLIGERE TIDER: - Studenttilværelsen på 70-tallet, med mye drikking og noe hasj, gikk utover helsa, sier Torgeir Rebolledo Pedersen. Foto: Shad Madian
TIDLIGERE TIDER: - Studenttilværelsen på 70-tallet, med mye drikking og noe hasj, gikk utover helsa, sier Torgeir Rebolledo Pedersen. Foto: Shad Madian Vis mer

Seinvirkningene

Torgeir Rebolledo Pedersens navn har vært å finne i landets avisspalter. Han har engasjert seg i avisdebatter, og skrevet aksjonsdikt om nedleggelsen av Ullevål sykehus.

– Jeg er 73 år, det er relevant å bekymre seg for pleie- og helsesituasjonen i Oslo. Jeg er blitt så gammel at mange av mine venner for lengst har fått kols eller er døde. Studenttilværelsen på 70-tallet, med mye drikking og noe hasj, gikk utover helsa. Nå kommer seinvirkningene. Men jeg er takknemlig for at jeg fortsatt kan gå uten stokk og er i live.

Han smiler.

– I ettertankens nostalgi har jeg levd et bra liv, men det har også inneholdt mye sorg og død, og i lys av det, mener jeg å ha noe å bidra med. Alle føler på skyld og skam. Alle har en knekk i livet som man baler med, og jeg har vært ærlig nok til å skrive om mitt.

– Hva tenker du om pensjonisttilværelsen?

– Jeg er da ikke senil ennå. Og selv da kan man jo skrive.

Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer