Anmeldelse Roy Jacobsen «De uverdige»

Spennende som en thriller

Det mangler verken død, drap eller drama i Roy Jacobsens beretning om østkantungdommers overlevelsesstrategi under okkupasjonsåra i Norge.

SKURK OG HELT: I «De uverdige» skildrer Roy Jacobsen vanlige folks liver under krigen i Norge, uten den vanlige svart/hvitt inndelingen av skurker og helter. Her er gråtonene mer framtredende. Foto: Therese Jægtvik
SKURK OG HELT: I «De uverdige» skildrer Roy Jacobsen vanlige folks liver under krigen i Norge, uten den vanlige svart/hvitt inndelingen av skurker og helter. Her er gråtonene mer framtredende. Foto: Therese Jægtvik Vis mer
Publisert

BOK: Krigen, den vi aldri slutter å interessere oss for, er temaet i Roy Jacobsens nye roman «De uverdige». Okkupasjonsåra i Norge har vært bakteppe for flere av hans tidligere romaner, også i den sterkt kritikerroste Barrøy-serien fra Helgelandskysten. Men nå henter Jacobsen krigen «hjem», til Oslos østkant.

«De uverdige»

Roy Jacobsen

Roman

Forlag: Cappelen Damm
Utgivelsesår: 2022

«Levende og medrivende fortalt»
Se alle anmeldelser

I en epilog til «De uverdige» reflekterer han over et sitat fra den gamle LO-høvdingen Konrad Nordahl som hevdet at rundt ti prosent av det norske folk deltok i motstandskampen, ti prosent var medløpere eller landssvikere og åtti prosent var «likeglade». Men hva drev de med, de som verken var skurker eller helter? Altså folk flest?

Nattlige raid

Roy Jacobsen er en knakende god forteller. I denne romanen tegner han et detaljrikt portrett med tidsriktig koloritt av et Oslo-miljø rundt Torshov, Sandaker og Åsen, der gatene bare omtales med navn som Knud Graah, Kyrre Grepp, Bretteville osv. Bak staselige søyler og flott arkitektur bor arbeidsfolk i ettroms leiligheter. Det er krig, folk mangler det meste, men kreative unggutter drar på nattlige raid og stjeler grønnsaker i kolonihager, frukt i villahager, ski og sykler i kjellerboder, brød hos bakeren. Foreldrene tar imot uten spørsmål.

Jacobsen følger en slik guttegjeng fra 1942 og inn i fredsåra. De er datidas gangstere i en nesten rørende østkantmålestokk, frekke i kjeften, snarrådige og smarte, med et repertoar som fører assosiasjonene hen mot Olsenbanden jr. eller Hardy-guttene. Men om stilen innimellom framstår som klassisk guttebok, ligger det hos Jacobsen en rå realisme under. Her er fattigdom, arbeidsledighet, angiveri, ulykker, død og fortvilelse. Og hele tiden en angst og en undring bak en «streetsmart» fasade.

Tomme villaer

Kjernen i gjengen er Carl, Olav og Roar, 14-15 åringer. Carl har et ambivalent forhold til faren som omtales som «en hard negl». En dag får han av faren et bykart med ni tomme eiendommer avmerket og et kryptisk tysk stikkord: «Wo sind wir». Faren forsvinner og dukker opp ei uke seinere, banket opp til det ugjenkjennelige på politistasjonen.

Carl blir søvnløs, skvetten, vil trekke seg fra de nattlige raidene, men får klar beskjed av Olav at det ikke går. Begrunnelsen: «Morra’ri … Hu vasker tre dager i uka, for nitti øre timen, og hakke noe å leve a’ … Og nå vasker’a’kke i det hele tatt.»

Nå holder det ikke lenger å stjele et sykkelvrak, pusse det opp med rød lakk og selge det utenfor Hallén til et «hønsehue» fra vestkanten for 20 kroner. Faren til Olav, «ikke-jøden Arne», er også forsvunnet, kanskje til Sverige. Gutta får tunge forsørgelsesbyrder, og må profesjonalisere sin virksomhet flere hakk. Fra kartet over avmerkede eiendommer finner de villaer som er mystisk tomme, men fulle av malerier, skulpturer, våpen, musikkinstrumenter, smykker, sverd, graverte sølvfat, klokker og bestikk. Og i tillegg alkohol og hermetikk i mengder. Flere av de verdifulle sakene selges via skumle brukt- og antikvitetshandlere i Storgata. Roar er med i en sjakklubb der både tyskere og anløpne nordmenn er nyttige kontakter.

Under radaren

Det er et stort persongalleri i denne romanen. Guttas fargerike familieforhold, småsøsken og sosiale betingelser er godt og nyansert beskrevet. Skillelinjene mellom venn og fiende, angiver og spion, er alltid uskarpe. Rettferdighet er et relativt begrep; det har et annet innhold i Dagnys kolonialbutikk, kalt Rettferdigheten på gatespråk, enn på jusstudiet på universitetet. Guttas møte med den materielle overfloden i de tomme villaene er overveldende. Så sterkt at fristelsen til å skyte et flygel i filler blir for stor. Møter med helere i form av vestkantfruer som bruker ord som «fortryllende, fortumlet og fjetret», gjør også inntrykk på enkle gutter.

Intrigen i «De uverdige» er spennende som i en thriller. Karaktertegningene er troverdige og miljøskildringene nesten filmatiske. Her spiller ikke okkupasjonsmaktens soldater noen ensidig skurkerolle, dette handler mest om vanlige nordmenn, «så vanlige og venneløse at de går under enhver radar», ifølge romanen.

Her er flust av bi-historier og sidespor som ikke alltid rettferdiggjør en plass i det store spillet, men som hver for seg brer ut romanens univers til en vid og fargerik vifte. Voldsom død og brutale drap, hevn, skyld og soning, hører naturlig hjemme i en realistisk krigsroman. Alt går ikke opp i det omfangsrike plottet, med det er så levende og medrivende fortalt at boka også vil egne seg for et ungt publikum.

Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer