BOK: Giæver i Erlend Loes nye roman «Giæver og Iunker» må snart trekke inn årene. Han er døende. Dermed blir det presserende å overføre livsviktig kunnskap til sønnen, som – muligens en tanke uvillig – skal overta gården. Giæver starter på tidspunktet da iskanten dro seg tilbake, og dunker stort og smått (mest smått) av praktiske beskjeder inn i avkommet. Den staute gårdbrukeren tar seg god tid med sønnen, «siden naturen har gjort deg mangelfull». Alt ligger til rett for en gullkantet fortellerstund.

Erlend Loe trenger knapt noen introduksjon etter snart tretti år som en av Norges morsomste forfattere. Han har skapt bøker og karakterer som har fått kultstatus; som romanen «Naiv.Super», og de uforglemmelige skikkelsene Doppler og Kurt. I årets roman slår han et slag for muntlig fortellertradisjon. Det er snakk om en fars enetale. Sønnen kommer det knapt et knyst fra.

Evig konflikt

Gamle Giæver har litt å meddele før han dauer. Han doserer om familiegården, serverer tvilsomme anekdoter og like tvilsom praktisk kunnskap. Noen «sannhetens ord» er det ikke snakk om, i bokstavelig forstand, snarere kunnskapsformidling på lavt nivå, med mye sprøyt og nonsens, i kjent Loe-stil. Særlig belærer far Giæver den passe interesserte tilhøreren om den evige konflikten med taperne på nabogården, Iunkerne.