Abid Raja forteller sin livshistorie i «Min skyld». Fra han ble født på Ullevål sykehus i 1975 til han ble kultur- og likestillingsminister i 2020. Det er blitt en ærlig, sterk og, må jeg innrømme, rørende beretning. Men jeg skulle gjerne sett at Raja ikke alltid forklarte sitt liv som et resultat av motsetninger mellom pakistansk og norsk kultur.

Selv om han har fortalt om vold og kampen for kjærligheten i media tidligere, gjør det inntrykk å lese hans historie i sammenheng. For «Min skyld» handler om hans frigjøring fra en konservativ muslimsk æreskultur for å skape seg en egen identitet som norsk-pakistaner. Først på egen hånd, og senere sammen med sin kjære Nadia og deres tre barn.

Etter å ha lest boka, sitter jeg igjen med en følelse av at kampen ikke er over. For gjennom hele historien blir Raja forfulgt av nye tilbakeslag, problemer og utfordringer.

Barnevernet

Sterkest inntrykk gjør kanskje den brutale skildringen av oppveksten i Iladalen i Oslo. Raja ble født med analatresi, en sjelden misdannelse i endetarmen som fører til at man verken kan kontrollere avføring eller promping. Særlig hans far så på ham som en skam, og skildringene av hvordan han banket opp den lille gutten, gjør inntrykk. På et tidspunkt tok faren ham med til Pakistan, hvor han fikk operert inn en jernring i endetarmen som skulle løse problemet. I stedet gjorde det vondt verre.