BOK: 9. januar fyller Håkon Bleken 95 år. Mens kunst-Norge forbereder seg på hans død, ser han ut til å være i full vigør. For Karin Hellandsjøs nye bok om en av de viktigste norske malerne i vår tid, avsluttes med et helt nytt bilde.
Det er så ferskt at forfatteren ikke en gang har rukket å skrive en presentasjonstekst.
Jeg kan ikke skjønne annet enn at bildet, «Avisleseren», er et finurlig selvportrett av den samfunnsengasjerte kunstneren fra Trondheim.
«Håkon Bleken. Collage»
Kunst
«En utsøkt illustrert coffetable-bok til glede og ettertanke for den som tåler å bli rystet.»
Livsengasjert
Skjønt samfunnsengasjert er ikke en helt treffende karakteristikk. Livsengasjert er bedre.
For etter at den stridbare kunstneren og debattanten begynte å fortelle om sitt liv, er bildet av mannen og hans verk blitt rikere.
Hans beretninger til blant andre Dagbladet Magasinet om oppveksten med en tyrannisk far, det problematiske forholdet til den avdøde storebroren, om perioder med depresjon og sitt nære forhold til moren, kaster nytt lys over hans kunst. Vi forstår bedre hvorfor han har beskrevet sitt mangfoldige kunstneriske virke som «en øvelse i virkelighet».
«Et sterkt samfunnsengasjement og dets betydning for hans kunst, utgjør en ledesnor i Blekens collager», påpeker Hellandsjø innledningsvis i «Håkon Bleken. Collage».
Om man et øyeblikk skulle være i tvil om hva som kjennetegner collage til forskjell fra oljemaleri og kulltegning, får man en kunsthistorisk innføring på de neste sidene. Betegnelsen kommer fra det franske ordet «coller» som betyr å klistre eller å lime. Kort fortalt: En collage er et klistrebilde der kunstneren har limt inn aviser, plakater, fotografier, togtabeller og andre bruddstykker fra virkeligheten og så i større eller mindre grad bundet det sammen med malingsstrøk.
Litt Munch
På Nasjonalmuseet i Oslo kan man se et av Blekens mest berømte collager. «Madonna tar av seg glorien» er blitt kalt «et bilde dyppet i sorg». Da jeg for kort tid siden så det på nytt, minnet det meg plutselig om Edvard Munchs «Det syke barn». Jeg vet ikke om det skyldes de mørkeblå og sorte malingsstrøkene, det kalde hvite lyset som faller inn over madonnaen, eller at hun har ansiktet vendt i profil mot noen knelende soldater – slik den døende jenta vender ansiktet mot den hulkende moren i Munchs maleri. Noe var det. Bildet er gjengitt i den rikt og utsøkt illustrerte boka.
Men jeg advarer også mot enda sterkere inntrykk.
Mørk død, lekent liv
For collage er en teknikk Bleken begynte med på 1970-tallet og siden har videreutviklet. Hellandsjø fører oss med stø hånd gjennom de ulike epokene og tar oss på en reise gjennom et inferno av korsfestelse, krig og død. Med korte, presise tekster beskriver hun bildene og diskuterer ulike tolkninger.
Norge - et gangsterparadis
Innimellom limer hun også inn sitater fra samtaler hun har hatt med Bleken.
Selv festet jeg meg særlig ved to bilder. Det første fordi det er en rystende fremstilling av terrorangrepet på Utøya 22. juli ved hjelp av fotografier av Holocaust. Det andre fordi det er et underfundig selvportrett fullt av overraskende detaljer.
I perioden 2012-2016 laget Bleken en serie arbeider med utgangspunkt i tragedien på Utøya. Den har tittelen «Dødens Ø» og det femtende bildet er rystende. Mot en bakgrunn av grønn himmel og blått vann er det limt inn fotografier av likhauger fra nazistenes dødsleire – formet som Utøya. Ifølge Hellandsjø skal collagen henspille på de ideologiske likhetene mellom 22. juli og Holocaust.
Likevel synes jeg virkemidlene er altfor sterke. Jeg kan forstå at daværende statsminister Jens Stoltenberg kalte 22. juli det verste angrepet på Norge siden krigen. Men jeg har aldri før hørt at noen har sammenliknet terrorangrepet med folkemordet på seks millioner jøder. Sammenstillingen av Utøya og Holocaust er for meg for voldsom.
Slik er det ikke med det helt ferske «Avisleseren». Det er en collage full av overskudd. I sentrum sitter en mann skjult bak en avis, men av de korslagte beina ser vi at han er like tynn som Bleken selv.
Men det er ikke bare et selvportrett av den avislesende debattanten og maleren. På avisens forside er det opp-ned malt en scene der mor og sønn holder hender og ser på månen utenfor soveromsvinduet. Det kan ikke være annet enn en miniatyr av moren han elsker så høyt og det barnet han en gang var.
Tar du deg tid, er det også en rekke andre detaljer å fundere over.
Ja, da gjenstår det bare å si: Gratulerer med bok, Håkon Bleken, og med snart 95 levde år.
Og da passer det å avslutte med kunstnerens egne ord om meningen med det alt sammen, gjengitt på omslaget:
«Man må famle seg frem og prøve å skape en mening ut av det kasoet som tilværelsen er. Egentlig er det hva vi gjør alle sammen, prøver å skape en viss orden i de tingene som omgir oss. Så, kunsten og livet hører sammen.»
Velskrevet om tortur og drap
Kjøp boken
Vi bryr oss om ditt personvern
Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker informasjonskapsler (cookies) og dine data til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.
Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger