Anmeldelse: Jurij Andrukhovytsj, «Moskoviaden»

Stinkende fylleånde

Enkelte bøker er det greiest å la ligge. Den ukrainske forfatteren Jurij Andrukhovytsj' litterære gjennombrudd fra 1993, «Moskoviaden», er en av dem.

FRAMTREDENDE: Jurij Andrukhovytsj er en av Ukrainas mest framtredende forfattere, og romanen hans «Moskoviaden» handler om ei rastløs og forfyllet forfatterspire i et Sovjet i endring. Foto: Ekko von Schwichow
FRAMTREDENDE: Jurij Andrukhovytsj er en av Ukrainas mest framtredende forfattere, og romanen hans «Moskoviaden» handler om ei rastløs og forfyllet forfatterspire i et Sovjet i endring. Foto: Ekko von Schwichow Vis mer
Publisert

BOK: Jurij Andrukhovytsj er en av Ukrainas mest leste samtidsforfattere. Hans litterære gjennombrudd fra 1993, «Moskoviaden», som handler om en rastløs og forfyllet forfatterspire i et Russland i endring, er midterste bok i en trilogi, og regnes som et hovedverk i nyere ukrainsk litteratur. Det er åpenbare grunner til å oversette ei bok som denne til norsk – også utenfor den litterære verdenen.

Klart er ei bok relevant der hovedpersonen proklamerer at han ønsker Ukrainas fullstendige og endelige løsrivelse fra Russland, og hvor russere blir beskrevet som mennesker «med griseøyne, med uttrykksløse, runde fjes» og «med fargeløst hår som bare er til for å falle av», når Russlands president invaderer Ukraina. Men under lesingen blir jeg sittende og undre meg over om boka egentlig har tålt tidas tann.

«Moskoviaden»

Jurij Andrukhovytsj

Skjønnlitteratur

Forlag: Cappelen Damm
Oversetter: Dagfinn Foldøy
Utgivelsesår: 2022

«En verkebyll av ei bok.»
Se alle anmeldelser

Vi skriver mai 1991, bare sju måneder før Sovjetunionen skal gå i oppløsning. Bokas forteller, forfatterspiren Otto von F. – en «forfyllet slamp» og en «drukken bulldoser» – bor på Gorkij-instituttets studenthjem i Moskva, side om side med et utall andre skrivere fra hele unionen.

Tilværelsen farges av en støyende dikterkakofoni, lukta av fylleånde og sperma, lyden av fresende steikepanner, skramlende nøkler og slamring med dører, mangel på alkohol og ølglass, og en fremmed som faller fra balkongen i sjuende etasje og dukker opp igjen som spøkelse.

Underjordisk verden

Ottos mål for dagen, skildret i boka, er blant annet å kjøpe gaver til barna til vennene sine i Sovjetunionens mest berømte leketøysbutikk, Barnas verden. Her fører en forveksling av dører ham ned til KGBs underjordiske verden, og til rystende taler om et nytt Russland som skal oppstå fra asken av det gamle.

Oppløsning er stikkordet her. Forholdet mellom von F. og fortelleren i boka tvetydig. Vi har å gjøre med et du og et jeg, som av og til virker som om de lever i symbiose, og andre ganger virker som om de fins helt uavhengig av hverandre. På et tidspunkt kan det til og med se ut til at du-fortelleren er en manifestering av bokas lesere, der jeg-et liksom henvender seg til du-et som «mine venner».

Grunnet det diffuse preget, ville boka vært mer leselig om forfatteren hadde vært mer tilbakeholden med de språklige bildene. Etter den fremmedes fall fra balkongen heter det: «Deretter hadde du samtaler med forskjellige slags blodhunder som prøvde å klargjøre omstendighetene, de snuste, knurret, ga labb, logret og forsøkte å reise en sivil sak.» Heller enn å gi seg mens leken er god, tøyer Andrukhovytsj strikken. Bildet er verken morsomt eller særlig treffende. Åpenbart er det et poeng for forfatteren å vekke den samme følelsen av fremmedgjøring hos leseren som den Otto soser rundt i. Det lykkes forfatteren i, uheldigvis.

Absurd ramme

«Moskoviaden» plasserer seg et sted mellom modernismens mennesker i oppløsning, postmodernismens språklige oppløsning, og den utskjelte dameromanen. Det siste har boka en utsvevende og overdreven adjektivbruk å takke for, for ikke å glemme alle måtene forfatterens karakterer kan «si» noe på. De gjetter, roper, sukker, utbryter, puster. Dette grepet kler boka dårlig, like dårlig som de dovne nyordene den leverer, som «grimasere». Det fungerer ikke selv innenfor prosjektets absurde ramme.

En håpløs språklig overflod preger i stor grad «Moskoviaden». Andrukhovytsj skriver som om han er forelsket i sin egen stemme, noe som er greit til å begynne med, men ulidelig jo mindre sammenhengende og overfylt av ord fortellingen blir etter hvert. Selv de mest markante forfatterskapene har verkebyller. I norsk oversettelse er Andrukhovytsj bredt omtalte roman mest en slik en.

Krigen i Ukraina

Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer