Hilary Mantel: «Skygger av liv du kunne ha levd»

Suksessforfatterens vonde hemmelighet

Hilary Mantels memoarer handler mer om et smertefullt kvinneliv enn om et suksessrikt forfatterskap.

FØRSTE KVINNE UT: Hilary Mantel er den første kvinnen og den eneste briten som har vunnet den prestisjetunge Booker-prisen to ganger. Suksessforfatteren levde i en tilstand av konstante smerter, noe hun beskriver inngående i memoarboka som nå er oversatt til norsk. Foto: Shutterstock / NTB
FØRSTE KVINNE UT: Hilary Mantel er den første kvinnen og den eneste briten som har vunnet den prestisjetunge Booker-prisen to ganger. Suksessforfatteren levde i en tilstand av konstante smerter, noe hun beskriver inngående i memoarboka som nå er oversatt til norsk. Foto: Shutterstock / NTB Vis mer
Publisert

BOK: «Jeg skriver for å kunne ta kontroll over historien om min barndom og min barnløshet, og for å plassere meg selv et sted…»

Slik forklarer den britiske forfatteren Hilary Mantel bakgrunnen for memoarboka «Skygger av liv du kunne ha levd», som nå utgis på norsk.

«Giving up the Ghost» het boka da den utkom på originalspråket i 2003. Det er ingen tradisjonell selvbiografi. Hilary Mantel døde i 2022, 70 år gammel. Memoarene beveger seg bare fram til hun er rundt 50; altså før hun opplevde den eventyrlige suksessen med trilogien om Tudor-epoken og Thomas Cromwell (1485-1540), rådgiveren til Henrik 8. Hun fikk en Bookerpris for hvert av de første bindene, «Ulvetid» i 2009 og «Falkejakt» i 2012. Tredje bind, «Speilet og lyset» kom i 2020. Hun er den første kvinnen og den eneste briten som noen gang har fått denne prestisjetunge prisen to ganger. Trilogien er oversatt til 41 språk og har solgt mer enn fem millioner eksemplarer.

«Skygger av liv du kunne ha levd»

Hilary Mantel

Memoarer

Forlag: Press
Oversetter: Hege Mehren
Utgivelsesår: 2023

«Skarpt om sår historie»
Se alle anmeldelser

Overskygget

Hvordan taklet hun suksessen? Memoarboka fra 2003 forteller forbausende lite om forfatterskapet. Hilary Mantel ble født i 1952, og tilhører noenlunde samme generasjon britiske forfattere som Ian McEwan, Julian Barnes og Martin Amis. Hun debuterte i 1985, og har skrevet 12 romaner, to novellesamlinger og en rekke artikler for The Spectator og The Guardian. Likevel har hun tilsynelatende vært overskygget av sine mannlige samtidige, i hvert fall før Cromwell-suksessen. Hvorfor?

Mye kan bero på sykdom. I store deler av sitt voksne liv slet hun med udiagnostisert endometriose, en brutal og nesten invalidiserende kvinnesykdom. Voldsomme, udefinerte smerter ble i hennes studietid og unge voksenliv av legene tolket som psykiatri, stress eller altfor høye ambisjoner. Eneste remedier var beroligende piller og tung psykofarmaka. Hun måtte selv stille diagnosen ved hjelp av universitetsbiblioteket i Botswana. Da dro hun til London, 27 år gammel, og ble innlagt og operert ved St. George’s Hospital jula 1979: « … for å få fruktbarheten min konfiskert og mitt indre omkalfatret,» skriver hun.

Skyggefingre

«Boka om meg ble faktisk skrevet av andre; foreldrene mine, det barnet jeg en gang var, mine egne ufødte barn som strakte ut sine skyggefingre og grep etter pennen. Jeg begynte å skrive dette i et forsøk på å ta grep om opphavsretten til meg selv», uttrykker hun flere ganger og med ulike ord i memoarboka. Det er i grunnen en presis oppsummering; Foruten historien om sykdommen og sorgen omkring barnløsheten, dreier memoarene seg mest om Hilary Mantel i aldersspennet tre til tretten år, og om hennes foreldre og besteforeldre.

Hun maner fram bilder og opplevelser hun hadde allerede i tre-fire årsalderen, om frykten for å dø den gangen hun svelget ei flue, om angsten for marsipan og fresingen fra gasskomfyren. ‘Ilary, som de kalte henne, lekte at hun var indianer, Sir Lancelot eller sokneprest, og hun var bestemt på å ville forvandles til gutt innen hun fylte fire. «Min beklagelig lille størrelse var det eneste som skjulte min enorme overlegenhet,» reflekterer hun.

Bitende ironi

Familien var opprinnelig irske katolikker; de var en tett sammenvevd flokk i småbyen Hadfield, i nærheten av Manchester. Skandalen var omfattende da morens elsker, Jack, flyttet inn før Henry, Hilarys far, var flyttet ut. Barna ble forhørt i nabolaget om hvem som sov i hvilken seng. Nonnene på klosterskolen var gjennomført tyranniske og onde. Familien flyttet til en annen landsby og skiftet navn. Hilary Thompson ble Hilary Mantel da hun var elleve år. Det var den verste tida i hennes liv, hevder hun.

«Bitende ironi er mitt nom de guerre,» innrømmer hun. Og kanskje er det nettopp hennes hang til ironi som gjør denne såre oppvekst- og sykehistorien leseverdig. Her finnes en overflod av skarpe observasjoner og formuleringer å fryde seg over. Selv ondskapen tar hun brodden av med vittigheter som denne: «Det jeg så den dagen, var mektigere enn noen skjeggprydet bønnebok-Gud, sutrende i hvit kappe – med hellige hender utslått, som om han målte opp en planke.»

Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker informasjonskapsler (cookies) og dine data til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer