Sara Strömberg: «Skred»

Svensk nedtur

Litterære priser, kanskje spesielt i svensk krim, bør tas med en klype salt. Sara Strömberg er et eksempel.

PRISVINNER: Sara Strömberg vant prisen for årets beste krimdebut for den første boka om Vera, «Skygger». «Skred» ble kåret til årets beste krim da den kom på svensk. Det skapte forventninger hos Dagbladets anmelder. Foto: Göran Strand / Kagge
PRISVINNER: Sara Strömberg vant prisen for årets beste krimdebut for den første boka om Vera, «Skygger». «Skred» ble kåret til årets beste krim da den kom på svensk. Det skapte forventninger hos Dagbladets anmelder. Foto: Göran Strand / Kagge Vis mer
Publisert

BOK: Det er mulig det er jeg som ikke har fulgt med i timen, men begrepet «slow crime» er helt nytt for meg. Det skal bety noe sånt som at fokuset heller ligger på en indre spenning eller stemning, der karakterbygging, stil og språk er viktigere enn driv og action. Jeg antar sjangeren har kommet som en reaksjon på den actiontette voldsbølgen som har herjet nordisk krim de siste tiåra.

Ingenting er bedre enn det, selv om betegnelsen «langsom krim» ikke virker særlig appetittvekkende.

Det gjør heller ikke prologen til denne svenske krimmen, som altså har fått betegnelsen «slow crime». Den er lagt til alpinbygda Åre i Jämtland og handler om den noenogtjue år gamle bonden og DJ-en Jonte, som en sein aprilkveld er på vei til nachspiel på ei hytte i fjellet. Han stopper for å slå lens, og hører en lyd. Deretter faller han sammen i den våte snøen. Ett år seinere er det fremdeles ingen spor etter Jonte, som forsvant den natta. Men i Stockholm blir armbåndet hans funnet utenfor en restaurant.

«Skred»

Sara Strömberg

Krim

Forlag: Kagge
Oversetter: Inge Ulrik Gundersen
Utgivelsesår: 2024

«Litt for slow crime»
Se alle anmeldelser

Innledningen er - som betegnelsen sier - ganske treg eller slow. Språket er heller ikke særlig sofistikert eller nervepirrende - heller litt plumpt: «Vaklende begynner han å gå igjen. Så begynner det å snø. Hvert eneste hull etter ham kommer til å bli fylt igjen. Andre hull kommer til å oppstå.»

Griper tak

Men etter hvert griper boka tak i deg, blant annet på grunn av sin originale hovedperson, nemlig den geskjeftige lokaljournalisten Vera Bergström.

Hun er en barnløs femtiåtte år gammel nevrotisk kvinne med overgangsplager. Akkurat det er ikke hverdagskost i krimlitteraturen - selv om Vera for så vidt bare er et slags kvinnelig motstykke til de mange Harry Hole-aktige antiheltene vi finner i sjangeren. Legg til at Vera har et begredelig ekteskap bak seg, med en mann som var notorisk utro. Nå er hun ulykkelig forelsket i en barndomskamerat. Hun lever på junk food og har et nitrist hjem. Men nysgjerrig som hun er, så er hun flink i jobben sin. Spesielt til å grave i saker hun egentlig burde overlatt til politiet.

Vi følger altså tre personer. Ved siden av Vera - som har jeg-stemmen i boka - møter vi programlederen Claes af Sandberg. Han er sønn av en av Sveriges mest berømte forfattere, og er selv en arrogant og usympatisk tv-programleder. Nå ligger han i skilsmisseforhandlinger med Vichy - en avdanket dansebandartist. Ekteparet skjuler noe som har med Jontes forsvinning å gjøre. Endelig følger vi Jontes søster Stina, som bor på gården der Jonte forsvant. Også hun skjuler noe - blant annet en blodstenkt jakke - som kanskje er forbundet med hennes svært hissige ektemann. Det kan også virke som om hun selv er i fare: Merkelige ting skjer på gården, sauer blir funnet lemlestet, og Stina synes hun ser skikkelser luske rundt på tunet. Akkurat det er litt creepy.

Sara Strömberg er selv journalist og har vokst opp i Jämtland. Hun vant prisen for årets beste krimdebut for den første boka om Vera, «Skygger», som kom på norsk tidligere i år. «Skred» ble kåret til årets beste krim da den kom på svensk.

Nå har jeg etter hvert lært meg at litterære priser, kanskje spesielt i svensk krim, bør tas med ei klype salt.

Svenskene er langt mer hensynsløse og kommersielle enn oss nordmenn i sin ensrettede hyping av middelmådige bøker. Det gjelder spesielt krim, der kvaliteten på prisvinnere har vært svært ujevn og over i det pinlige.

Oppslukende

Strömberg har blitt omtalt som en blanding av Åsa Larsson og Liza Marklund med denne serien, som er en blanding av roman og en krim - ja, altså det som kalles slow crime. «Skred» er på ingen måte et mesterverk, men på sin langsomme og litt skjødesløse måte blir den mer og mer oppslukende.

Vekslingen mellom de ulike stemmene kunne blitt rotete og uelegant, men har en slurvete og slentrende stil som kler fortellingen og gir variasjon og en slags dybde. Det gjelder både de mange typene vi møter, og selve tematikken.

For tematikken har et visst alvor. Som tittelen sier, så går det et skred, antakelig forårsaket av hensynsløs utbygging av fjellbygda, som er i ferd med å krakelere under kommersielle krefter. Skredet avdekker hemmeligheter forbundet med plottet. Eller egentlig plottene, for det er flere mysterier som avdekkes. Ja - og så blir vi etter hvert glad i Vera, underlige Vera, med sine barndomsmareritt, den gamle faren hun tar seg av - og ikke minst svermeriet for barndomsvennen som virker så helt håpløst. Så god blir boka spesielt mot slutten, at jeg gleder meg til neste bok, der en litt mindre slow start hadde gjort susen.