BOK: Tap av språk er intet mindre enn tap av verden. En sjelelig katastrofe. Det er en polsk logoped som sier dette i Cecilie Engers nye roman «Ett minutts stillhet». Logopedens pasient er romanens jeg-person, den 70 år gamle norske kvinnen Åsta Cooper. Hun er gift og bosatt med sin britiske mann i Warszawa.

I 45 år har hun knapt snakket et annet språk enn engelsk. Mannen Thomas er diplomat, og paret har levd ved britiske ambassader rundt om i verden. Åsta forlot Norge for godt da hun var i 20-åra, engelsk har vært hennes språk i all ettertid.

Så skjer det ulykksalige at Åsta blir rammet av hjerneslag en dag hun er på en litteraturforelesning på det lokale universitetet. Hun ser omgivelsene som et urolig bilde, folk forsvinner ut av synsfeltet hennes og bildet revner idet hun faller om. Seinere, på sykehuset, klarer hun ikke å uttrykke seg. Ordet «hungry» kommer ut som «food». Hun tenker på seg selv som et ark med ord og skrift som ved et uhell var blitt liggende i ei bukselomme og blitt med i vaskemaskinen. Når arket blir tørket, er det krøllete og stivt. Ordene er uleselige og meningsløse. Hun har mistet det engelske språket. Taleapraksi og anomisk afasi, kaller logopeden tilstanden.