BOK: Sykdom har spilt en betydelig rolle i Kjersti Annesdatter Skomsvolds forfatterskap. I 2012 utga hun den kritikerroste romanen «Monstermenneske», som i stor grad handlet om hennes selvopplevde erfaringer med sykdommen ME. Hva en slik vanskelig lidelse også gjør med den sykes omgivelser, er et tema hun nå vender tilbake til i den nye romanen, «Syke søster».
Nå er det spiseforstyrrelsen som er rovdyret: «Dette motbydelige dyret av en sykdom, som spiste alt, fortærte livene våre, gleden, håpet», skriver hun. I romanen utforsker hun også tvillingmotivet, yndet i litteraturhistorien fra William Shakespeare til Agota Kristof. At tvillingers sammenfiltrede tilblivelse og tilværelse kan være særlig egnet til å beskrive spisevegring og sultedød, er «Syke søster» et glitrende eksempel på.
«Syke søster»
Roman
«Vakkert, ikke romantiserende»
Spiser den andre
De to små kroppene som lå viklet rundt hverandres navlestrenger i mors mage, skulle altså ha alle forutsetninger for leve et harmonisk samliv, skulle man tro. Men, forteller Skomsvold, «så spiser den ene tvillingen den andre, eller spiser mer enn den andre, er det kanskje, og den andre tvillingen blir tynnere og tynnere og dør.»
Dette er historien om Alma og Edit; de er 19 år gamle da Edit dør. Romanen foregår fem år seinere, når Alma vender tilbake til deres fosterfar, Askild i skogen, for å prøve å forstå og kanskje helbrede traumene etter tvillingsøsterens sykdom og død. Originalt og tidvis forvirrende lar Skomsvold den døde Edit være romanens jeg-person. Men det funker.
En triumf!
Tvillingenes biologiske mor har forlatt dem flere ganger. Hun er syk, alene. De var fem, så ni og til slutt fjorten år gamle da hun overlot dem til den foreldreløse, unge skogsarbeideren Askild. Jentene likte aldri å tenke at mamma var på «galehuset»; i stedet fantaserte de om at hun var dratt for å svømme med spekkhoggere eller hadde fått jobb som generalsekretær i FN.
Døden lokket
Nærværet til den døde Edit ligger som et klamt ullteppe over Alma og Askild i huset i skogen. De klarer knapt å snakke om jula for fem år siden, da de trodde at Edit hadde vist en flik av normalitet, tullet og ledd litt, til og med smakt på ribba. 3. juledag finner de henne død i dusjen: «Jeg visste at kroppen var skral og hjertet tungt … jeg visste hvor nære døden jeg befant meg», sier Edit.
Hun har aldri hatt Almas livskraft. Døden har alltid vært interessert i Edit, sirklet rundt henne, reflekterer hun. Døden har lokket henne ut i skogstjern før hun kunne svømme, ut på isen før den var sikker, ut i veibanen foran biler. Den har sittet ved siden av henne ved middagsbordet og ledd av at hun ikke klarte å spise.
Suksessforfatterens vonde hemmelighet
Ubetydelighetene
Skyldfølelsen, sjokket og sammenbruddene som har preget de etterlatte, Alma og Askild, har vært lammende for begge to. De utfører tungt arbeid sammen i skogen, men klarer knapt å snakke sammen. Den døde søstera hvisker uavlatelig i Almas ører; Alma legger seg på graven hennes og kjenner nærværet i hele kroppen.
Hvorfor ble jeg slik? I en roman som er sterkt preget av naturpoesi og refleksjoner om liv og død, har den døde søstera en forsøksvis logisk forklaring på sin egen sykdom. I kuvøsen til de premature barna klarte Alma å fordøye morsmelk, mens Edit ble matet med sonde. Etterpå ble det vanskelig å spise. Klarte ikke å drikke melk og hatet den røde prikken i eggeplomma. Slike små ubetydeligheter tok plass inni henne, vokste seg stadig større. Som tenåring ante hun at hun kunne dø av dem. Hun ble «gjennomfiltret av ubehageligheter»; de ble hennes identitet.
Det er godt sett, uten tilløp til romantisering, men like fullt vakkert fortalt.
Kjøp boken
Vi bryr oss om ditt personvern
Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker informasjonskapsler (cookies) og dine data til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.
Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger