BOK: Alle gode ting er ikke nødvendigvis fire. Maja Lundes – eller hennes forleggeres – hang til å utgi kvartetter, kan tære en smule på lesernes tålmodighet. Økonomisk dreier det seg nok om en suksessformel, men litterært er det ikke lett å innfri forventningene. De fire bøkene i «Klimakvartetten» – som begynte med «Bienes historie – hadde ifølge enkelte kritikere en dalende kvalitetskurve.

«Vindmakeren»
Barnebok
«Litt for glatt»
Så hva med «Årstidskvartetten», barnebokserien Maja Lunde lager i samarbeid med illustratør Lisa Aisato? Både «Snøsøsteren» (2018) og «Solvokteren» (2020) var hver på sin måte vakre og innbydende bøker. Den kommersielle suksessen til den første boka ble omtalt som en Harry Potter-effekt; den er solgt for utgivelse på 31 språk. Og nå er altså sommerboka, «Vindmakeren», her.
Blå sommer
Det er igjen et praktverk, fristende for alle besteforeldre å legge under juletreet. Det skyldes ikke minst Terese Moe Leiners stilsikre design. Det er en utsøkt «coffee table book» for sånne som ikke engang drikker kaffe, altså barn. Den er så lekker og påkostet at noen nok vil be målgruppa vaske de klissete hendene før bruk.
Der «Snøsøsteren» var rød og «Solvokteren» grønn, har «Vindmakeren» hentet blå fra fargepaletten. Helt i tråd med historien som er spekket med sommer, vind, hav og blå himmel. Lisa Aisatos illustrasjoner er som alltid praktfulle og stemningsskapende. Det er nesten så man hører måkeskrikene og kjenner lukta av fiskegarn fra tegningene hennes. Hun speiler stemningen når hun lar en engstelig guttunge legge seg under et sengeteppe formet som en nifs bølge, eller lar sola fra et vindu opplyse gamle familiefotografier på en vegg. Hun lager effektfulle kontraster mellom det lyse og det dunkle.

Årstidsbøkene er frittstående; det er ingen sammenheng mellom historiene bortsett fra at de følger en kjent og kjær barnebokformel: et barn som er rammet av en form for tragedie som det så overkommer og gjør alle lykkelige til slutt. Det er ingenting i veien med sjablonger hvis man makter å bruke dem til noe spennende eller tankevekkende. Maja Lunde har vært kreativt «annerledes» i de to første bøkene, der den første hadde form av en julekalender, mens den andre føyet seg inn i en barneboktradisjon som trer over terskelen til en magisk, hemmelig verden.

For mye av det gode
Navnløs krig
I «Vindmakeren» er det forbausende lite magi i vinden. Hovedpersonen er 11 år gamle Tobias Whim, et krigsbarn som skal sendes ut på landet for å fetes opp etter krigens slutt. Han tar gråtende farvel med foreldrene på jernbanestasjonen, for å tilbringe sommerferien sammen med en rekke andre barn på Værøy, et sted han aldri har hørt om, men der det visstnok bugner av grønnsaker fra jordene, bær fra skogen og fisk fra havet. Tobias har hver kveld lagt seg med en ulende, rumlende mage, og dette er hva han forlater:
«Vi kjørte gjennom et landskap av ødelagte bygninger, hauger av murstein, noen steder kunne jeg skimte halve leiligheter, en stol som vippet på kanten av det som hadde vært et hus, i et kjøkken delt i to, en forlatt kopp på et bord, brente gardiner, en trapp som gikk ut i ingenting.»

Krigen, altså. Det er slike bilder vi ser på TV hver dag fra byer i Ukraina. Men Maja Lundes krig er helt uten kontekst. Her gis ingen opplysninger om tid eller sted. Er Tobias i Etterkrigs-Norge, på Balkan eller hvor? Krig er jo ikke noe som bare faller ned fra himmelen. Krig handler om fiender, hat, aggresjon, overgrep, død. Selv barn har fått med seg det. En 11-årig gutt i Sarajevo, Gaza eller Kherson ville sannsynligvis hatt et mer uttalt forhold til den nylig avsluttede krigen enn Tobias i «Vindmakeren». Det kan tenkes at Maja Lunde vil spare sine unge lesere for støtende detaljer, men å redusere «krig» til en form for velegnet kulisse gjør historien unødvendig tannløs, synes jeg.

River opp vonde sår
Tverr fisker
Mer framtredende i plottet er Tobias forhold til hans vert på sommerøya; en tverr og motvillig fisker som bor alene i et steinhus med bratte klipper ned mot havet. Hun heter Lothe, og har et avstengt rom på loftet fullt av malerier og barnetegninger. Lothe bærer på en hemmelighet som må være usedvanlig vond, forstår vi, og det må bli Tobias oppgave å knekke koden og gjenopprette en harmoni som har vært begravet i mange år.
Proffe Maja Lunde vet akkurat hvilke knapper hun skal trykke på for å framkalle de sentimentale sidene i historien. Hun skriver levende og godt. Og selv om resultatet er en estetisk opplevelse, klarer jeg ikke fri meg for følelsen av at det blir litt for glatt denne gangen. Litt for snilt og konfliktredd.
Kjøp boken
Vi bryr oss om ditt personvern
Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker informasjonskapsler (cookies) og dine data til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.
Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger