Sommerlesing

Tid for nyforelskelse

Nyforelskelse og gammel kjærlighet, hungersnød og brodermorderen Kain. Dagbladet Bok ba forfattere om hjelp til å finne bøker som passer for sommerens lesing.

FOR DEG: Når forfattere skulle anbefale én bok du bør lese i sommer, var spredningen i temaer og forfattere stor. Her bør det være noe for enhver smak. Foto: NTB
FOR DEG: Når forfattere skulle anbefale én bok du bør lese i sommer, var spredningen i temaer og forfattere stor. Her bør det være noe for enhver smak. Foto: NTB Vis mer
Publisert
Sist oppdatert

Tore Renberg:

Kain» av José Saramago

Foto: Jacues Hvistendahl
Foto: Jacues Hvistendahl Vis mer

Da jeg var ung, var folk parkert som oldinger i midten av 60-åra. I dag er 70-åringene storforbrukere av treningstimer på Sats. Så hva med 80-åringene? Vi kan ta turen til José Saramago. Den portugisiske nobelprisvinneren skrev «Kain» da han var 89 år. En roman full av finter, med kritisk glimt i øyet; freidig og ironisk humanisme.

«Kain» er en velopplagt og satirisk svanesang fra en av de mest elegante forfatterne som har levd. Saramago gjør løs på vår kulturkrets mest innflytelsesrike tekst, Bibelen, og følger «vandreren» Kain gjennom et legendarisk landskap vi alle kjenner. Metoden er å stille seg på en annen avstand til Bibelens fortellinger enn den vi er vant med: Det er en befriende litterær reise. Også fordi Saramago på forbilledlig vis glir fra det lave til det høye, fra det lette til det filosofisk komplekse. Jeg unner alle å få nye perspektiv på Adam, Eva, Noah, Lilith og de andre. Gled dere især til det grimme høydepunktet, som kommer idet brodermorderen Kain får øye på en fyr som er på vei opp på Moria fjell med et brennoffer. Sin sønn. Isak. På ordre fra Herren.

Foto: Kristin Svorte
Foto: Kristin Svorte Vis mer

Vetle Lid Larssen:

«Dei tilsette» av Olga Ravn og «Kartusianerklosteret i Parma» av Stendahl

Sommer er tid for både nyforelskelse og gammel kjærlighet. Etter å først ha lest Olga Ravns overraskende og genreutvidende dystopi «Dei tilsette», om et romskip på vei gjennom verdensrommet med både mennesker og menneskeliknende vesener om bord, ville jeg omgående på nytt ha gitt meg i kast med Stendahls store, fargerike historiske epos, «Kartusianerklosteret i Parma».

Der Ravn er subtil, smal, presis, er Stendahls roman et kaleidoskop av farger, eventyr og skjønnhet i Nord-Italia under Napoleonskrigene.

Jeg understreker alltid med blyant bra passasjer i romaner jeg leser. Å lese dem om igjen noen år seinere er ikke bare nesten alltid en uventet glede. Det gir også en påminnelse om hvor fort vi endrer oss: Hvem er det mennesket som har understreket helt uforklarlige passasjer på totalt uforståelige steder?

Foto: Lena Knutli
Foto: Lena Knutli Vis mer

Anne B. Ragde:

«Ida Elisabeth» av Sigrid Undset

Sigrid Undset er for mange ensbetydende med Kristin Lavransdatter, men det er så feil! Det var riktignok storverket hennes, men hun har skrevet så uendelig mye mer. «Ida Elisabeth» er en sterk roman om en kvinne som gifter seg og får barn med ungdomskjæresten sin, Frithjof. De lever ikke i middelalderen, men i moderne tid, og handlingen passer like godt i dag som i 1932, da hun skrev boka. For Frithjof blir aldri voksen, han piler rundt som et sorgløst barn, og kommer hjemom av og til når han trenger penger. Da går det som det må, til slutt orker hun ikke mer. Les denne, og finn mer av Undset som handler om nåtid og ikke middelalder. Det er nok å ta av! God sommer.

Foto: Bjørn Langsem
Foto: Bjørn Langsem Vis mer

Tom Egeland:

«Ikke et land for gamle menn» av Cormac McCarthy

Et av mine store litterære forbilder er den amerikanske forfatteren Cormac McCarthy (f. 1933). Han kommer med ikke mindre enn to nye romaner i høst, og det byr på en utmerket anledning til å gjenoppfriske noen av hans tidligere verker. Han vant fortjent Pulitzer-prisen for «Veien» (The Road), og er også kjent for bøker som «Blodmeridianen» (Blood Meridian) og «Alle de vakre hestene» (All the Pretty Horses). Min anbefaling er likevel «Ikke et land for gamle menn» (No Country for Old Men) utgitt av Gyldendal. Ja da, Coen-brødrenes filmatisering var fantastisk. Men boka … gosj, for et litterært mesterverk! Litt thriller, litt krim, litt western – men først og fremst spenningslitteratur på Nobelprisnivå.

Foto: David B. Torch
Foto: David B. Torch Vis mer

Marie Aubert:

«Ekspedisjonen. Min kjærlighetshistorie» av Bea Uusma

I fjor leste jeg svenske Bea Uusmas strålende sakprosabok «Ekspedisjonen. Min kjærlighetshistorie», og ble dypt fascinert av denne historiens himmelropende idioti, trøstesløse slit og gåtefulle avslutning. I 1897 prøvde ingeniør Salomon A. Andrée og to andre unge menn å fly over Nordpolen i luftballong. Tre stockholmske overklassegutter som manglet fullstendig kunnskap om Arktis, luftstrømmer eller hvordan man kler seg utendørs, og bagasjen inneholdt blant annet en haug med brevduer (som ingen hadde lært å fly hjem), lager av god vin, hvite duker og oppslagsverk om jordas historie. Likene deres ble funnet på Kvitøya tretti år seinere, der de tre tok seg i land etter tre måneders virring rundt i isødet. Fortsatt vet ingen hva de døde av. Boka er utsolgt fra forlaget, men du kan (og bør!) låne den på biblioteket.

Foto: Christian Roth Christensen
Foto: Christian Roth Christensen Vis mer

Hasse Hope:

«Du og jeg og Vito» av Bjarte Arneson

Norsk litteratur er redd for å lene seg for mye på humor, folkens. Og da er det godt vi har Bjarte Arneson. Han ga i 2010 ut novellesamlinga «Dette forandrer alt» og i 2015 «Historien om enten Jørn eller Torgeir Bråten», en roman som lar leseren ta valgene for hovedpersonen. Begge anbefales på det aller groveste, men det er Bjartes nyeste jeg håper du tar med deg på stranda i Split eller Zakynthos i sommer.

I «Du og jeg og Vito» får man 15 historier som alle rammes inn av et kjent barnerim. Er første setning «Det bor en baker i Vestre Aker», vil siste være «med ei lita kake». Men alt som kommer imellom er det umulig å forutse. Og slapp helt av, dette er ingen gimmick; Arneson har tvert imot brukt denne selvpåførte tvangstrøya til å fortelle unike historier jeg støtt og stadig humrer av.

Foto: Jørn H. Moen
Foto: Jørn H. Moen Vis mer

Helene Uri:

«Som hennes dager var» av Hilde Hagerup

Jeg vil anbefale Hilde Hagerups biografi om Anne Karin Elstad, «Som hennes dager var» (2018). Jeg leste Elstads samtidsromaner «seinere, Lena» og «Sitt eget liv» da de kom, og så dem som vitnesbyrd om hvordan en godt voksen kvinne – min foreldregenerasjon – opplevde et samlivsbrudd. Lena er en kvinne som ofrer egen karriere for å ta seg av mann og barn. Men Elstads underliggende tese likner nok Undsets: «menneskenes hjerter forandrer seg aldeles intet», og det ser jeg tydeligere som voksen leser. Det er ikke uten grunn Elstad ble en folkets forfatter. Men en favoritt blant de litterære etablissement ble hun aldri. Ble hun urettferdig behandlet fordi hun var kvinne som primært ble lest av kvinner? Uansett om bøkene hennes er evig aktuelle eller et tidsbilde fra en svunnen tid, er de verdt å lese. Og les Hilde Hagerups kritikerroste og gripende fortelling om en av Norges mest leste forfattere gjennom tidene.

Foto: Agnete Brun
Foto: Agnete Brun Vis mer

Aslak Nore:

«Dødsmarkene» av Timothy Snyder

Jeg kan nesten ikke anbefale «Dødsmarkene» av Timothy Snyder nok. Det er historien om det blodige området mellom Tyskland og Sovjetunionen i perioden fra første verdenskrig og til etter andre verdenskrig. Det er boka man må lese for å forstå mer av Ukrainas vanvittig dramatiske historie, fra hungersnød til holocaust. Den er dessuten spekket med de mest rystende detaljer om menneskelig grusomhet som jeg kan huske å ha lest. Obligatorisk lesning - særlig i våre dager.

Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer