Anmeldelse: Priya Bains, «Med restene av mine hender»

Tre ting ødelegger

Priya Bains er ikke redd for konflikter og vil gi leseren et stikk med dikt som er kritiske til familien, til samfunnet og til ulike kulturer. Men ikke alt fungerer.

DIKTEREN: Priya Bains er opptatt av politikk, og har skrevet en diktsamling der maktrelasjoner og vold står i fokus. Foto: Baard Henriksen / Oktober
DIKTEREN: Priya Bains er opptatt av politikk, og har skrevet en diktsamling der maktrelasjoner og vold står i fokus. Foto: Baard Henriksen / Oktober Vis mer
Publisert

«Med restene av mine hender»

Priya Bains

Dikt

Forlag: Oktober
Utgivelsesår: 2021

«Ambisiøs og ujevn om familiekonflikter.»
Se alle anmeldelser

Priya Bains’ første diktsamling er ujevn. På sitt beste slår den meg rett i mellomgulvet med kraftige og minneverdige linjer og bilder. På sitt svakeste blir den for overtydelig, og mister dermed mye av sin brodd.

Brodd, ja. For det er ei bok som stikker, dette, som vil stikke. Det er kritiske dikt: kritiske til familien, til samfunnet, til ulike kulturer. Og det er på mange måter flott skrevet. Tonen er grunnpoetisk, den står ofte nær skapelsesberetningen eller mer generelt nær helligteksten:

noen sier

at over familien hviler det en forbannelse

en tåke som sniker seg inn i kvinners kropper

så det kun fødes jentebarn

tåken er hvit og kald

en fremmed hånd

i kroppen

Familien

Boka kretser i all hovedsak om «familien». Den omtales med stort eksistensiell trykk og dertil tilliggende patos. Et sted heter det for eksempel:

i familien florerer ryktene

om affærer og uekte barn

om mødre som kaster babyer

ned i brønner eller ut i elven

mens svigermødrene holder dem

om skuldrene

hvisker inn i øret

at det nok skal gå bra

at det er guds vilje alt som skjer

at om enkelte ting er det best å tie

Flere steder antydes konflikter mellom det gamle og det nye, og mellom kulturer. «du ville alltid tilhøre noen andre», sier familien.

Mange av sidene innledes med en linje av typen: «familien sier:», «mormor sier:» eller «morfar sier:» Slik skaper diktsamlingen en idé om flerstemmighet.

Likevel blir jeg sittende igjen med følelsen av at mange av disse utsagnene i for stor grad blir sjablonger. Som om det hele egentlig er en monolog, der dikt-jeget bare karikerer de andre som liksom «kommer til orde».

Flerstemmigheten

Nå er ikke dette et problem som bare gjelder debutsamlingen til Priya Bains. Snarere er det et grunnproblem i all litteratur: Hvordan la andre stemmer komme til orde, uten at de må bli presset gjennom dikterens egen kvern?

Det ville være urimelig å forvente at en diktdebutant skulle finne en unik løsning på flerstemmighetens dilemma. Én løsning andre poeter har valgt, er å basere seg på eksisterende tekster, altså i en form for dokumentarisk poesi. Men det er åpenbart ikke ei slik bok Bains har ønsket å skrive.

Her er det én sentral instans som formidler alle stemmene: en messende poet full av store ord. Stort sett er det flotte dikt. Boka lider likevel under tre ting, slik jeg ser det: Den er for ujevn, den er tidvis for pompøs, og den illuderer flerstemmighet, mens den i realiteten er en monolog befolket av karikaturer.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer