Kathrine Nedrejord:

- Trodde jeg skulle dø

- Jeg trodde jeg kom til å dø den natta jeg ble voldtatt. Da gjerningsmannen ble tatt, kom dødsangsten tilbake, sier Kathrine Nedrejord.

RYDDEPROSESS: Kathrine Nedrejord vil ikke kalle romanskriving terapi. For henne er det å skrive mer en måte å tenke på. Rydde i tankene. Tanker som nå er blitt til boka «Forbryter og straff». Foto: Jørn H. Moen
RYDDEPROSESS: Kathrine Nedrejord vil ikke kalle romanskriving terapi. For henne er det å skrive mer en måte å tenke på. Rydde i tankene. Tanker som nå er blitt til boka «Forbryter og straff». Foto: Jørn H. Moen Vis mer
Publisert

Det begynte med et ‘hvorfor’. Hvorfor hendte dette akkurat henne? Hvorfor voldtar noen et annet menneske? Hvorfor gjorde han det?

- Jeg måtte finne noen svar. Prøve å forstå noe av det han påførte meg den natta, sier Kathrine Nedrejord (34).

Den norske forfatteren er på telefon fra leiligheten sin i Paris. Hennes nye roman handler om mannen som ble en hovedperson i livet hennes. Han som en sein nattetime i Paris ga henne livsvarig straff. Men mest handler den om hva det gjør med et menneske å bli voldtatt. Om hvordan kroppen ikke klarer å høre hva hodet sier. Om beina, de fysisk tunge beina. Om hvor umulig det ble å gå rundt alene, i sola, i de gatene der hun alltid hadde gått.

Det regnet den natta for fem år siden. Kathrine hadde vært ute med venner og sto utenfor inngangsdøra si noen bakgater unna Montmartre, da han plutselig var der. En mann med hettegenser og kaldt blikk. Etterpå, mens hun samlet sammen klærne han hadde revet av henne, trusa, den svarte kåpa, fant veska han hadde kastet fra seg etter å ha tatt mobilen hennes, så gråt hun ikke. Hun gråt da han tok tak i henne, da hun skjønte hva som skulle skje. Så kom det ikke en tåre de neste tolv timene.

DNA-match

«Min straff kom uten rettssak, uten noen utgangsdato, uten rettigheter, uten forhandlinger. Han avsa den der og da, og jo flere år som går, desto tydeligere er det for meg at den er livsvarig.»

Hun skriver det i romanen «Forbryter og straff». Hun skrev om voldtekten allerede i 2018, i romanen «Forvandlinga». Den handlet om hvordan vennene fikk henne til voldtektsmottaket og til å anmelde, den handlet om traumene og hvordan vende tilbake til hverdagen. «Jeg kan aldri skrive om ham», skrev hun den gangen. Politiet fikk raskt en DNA-match på gjerningsmannen, nå håpet hun at han aldri ble funnet, eller at han ikke var i live, så slapp hun å forholde seg til ham.

- Jeg trodde kanskje jeg var ferdig med ham etter å ha skrevet «Forvandlinga». Men på lanseringsfesten fikk jeg melding om at fransk politi hadde funnet ut hvor han befant seg.

Det hadde gått halvannet år, og den antatte gjerningsmannen ble satt i varetekt.

- Og jeg skjønte at jeg ikke var ferdig. Jeg trodde jeg kom til å dø den natta jeg ble voldtatt. Da han ble tatt, kom dødsangsten tilbake.

«Det er dødsangsten, ikke den jævla pikken hans, som plager meg.»

URO: - Hver gang jeg blir innkalt til noe nytt i rettsprosessen, kommer uroen og angsten tilbake. Psykolgene sier at dødsangsten vil blekne med tida, sier Nedrejord. Foto: Jørn H. Moen
URO: - Hver gang jeg blir innkalt til noe nytt i rettsprosessen, kommer uroen og angsten tilbake. Psykolgene sier at dødsangsten vil blekne med tida, sier Nedrejord. Foto: Jørn H. Moen Vis mer

Han nektet

- I det franske rettssystemet må offer møte gjerningsmann ansikt til ansikt. Jeg måtte være med på rekonstruksjon. Jeg måtte vente på at saken skulle komme opp i retten, redd for at han plutselig skulle løslates fra varetekt uten at noen fortalte meg det. Da jeg fikk papirene om ham fra advokaten min, ble jeg … nysgjerrig er et rart ord å bruke, men jeg følte jeg måtte finne ut mer. Og jeg bestemte meg for å skrive om ham.

«Jeg veit at ingen voldtektsmenn voldtar tjuefire timer i døgnet. (…) For det meste gjør de andre ting enn å forgripe seg seksuelt. Det er rein logikk. Men da jeg møtte han, voldtok han, bare avbrutt av et tyveri, så hvordan skal jeg kunne forestille meg han i mer banale situasjoner?»

Nedrejord leste i avhørspapirene om den arbeidsløse, hjemløse mannen som bodde på hospits. Der sto det at han nektet for noen gang å ha møtt henne. Og i hvert fall ikke voldtatt. Han husket ingenting fra den natta. Han var dritings, som han pleier å være i helgene. Og han var ikke en sånn mann som voldtok.

På den første konfrontasjonen kjente hun igjen det kalde blikket, men ikke stemmen. Hun kan ikke huske at han sa et ord da han voldtok henne. Nå sa han at det var hun som voldtok ham.

- Latterlig! Jeg ble så sint. Fortvilet. Ropte høyere enn ham. Jeg er ikke for øye-for-øye-straff, jeg har ikke lyst til at andre skal lide resten av livet, men i enkelte øyeblikk, de er ikke mine klokeste, så tenker jeg på den måten.

Rydder tankene

Nedrejord vil ikke kalle romanskrivingen terapi. Det ble mer en måte å tenke på. Tankene er ikke så flyktige når hun skriver. Hun kan gå i dybden, rydde opp, skrive utover sin egen situasjon. Og mens hun ventet på rettssaken, begynte hun å lese. Om straff. Er det fortjent eller ikke det som hender oss? Hvis du traumatiserer noen, gir du dem en straff de må bære med seg resten av livet. Hun leste om forbryternes sinn, og tanker fra voldtektsmenn. Om dem som benekter alt, og de som prøver å gi forbrytelsen en forklaring. Hvor passet han inn?

- Jeg har prøvd å tegne et portrett av ham, selv om det ikke har lyktes. Selv de som har snakket med ham, har ikke kommet noe særlig innpå ham. Men hadde det vært lett å skjønne ham, og lett å skjønne alle mekanismene, ville det ikke vært noe å skrive om.

Livet har ikke vært utelukkende svart de siste åra. Hun er bevisst på at mørket ikke skal styre livet hennes, bevisst på å holde bitterheten unna, og en kveld møtte hun en mann. En mann som ble kjæresten hennes, etter hvert ble han samboeren, og han har vært der når dagene er lyse, men også når de er helt svarte.

- Det har betydd alt. Å ha ham og familien min og nære venner som har tatt vare på meg … uten dem, ville det ikke gått så bra. Da jeg møtte kjæresten min, hadde voldtekten allerede skjedd, jeg kastet historien på ham veldig tidlig. Jeg var allerede den andre jenta, hun jeg ble etter voldtekten, og han kjenner meg bare som henne. Kanskje er det bra at han slapp å være med på forvandlingen. Men at det er en belastning for pårørende også, det er det ingen tvil om.

Forbanna

Rettssaken kom opp i mai 2021. Fortsatt nektet han for å ha voldtatt henne. Kathrine Nedrejord trodde ikke det var så viktig for henne med en innrømmelse fra ham, men under hans forklaring, da det hørtes ut som om han ville komme med innrømmelsen, kjente hun på en lettelse. Helt til han igjen beskyldte henne for å ha utnyttet ham.

- Jeg ble forbanna, og det var godt å kjenne på. Men det hadde betydd ganske mye å få en slags anerkjennelse. Heldigvis er jeg hele veien blitt godt mottatt av systemet, kanskje har det å gjøre med at det var en overfallsvoldtekt, det sies at det blir sett på som det verste hos politiet. Og for meg gjorde det at jeg anmeldte, det hele mer ekte. Rett etter voldtekten, var alt uvirkelig. Jeg begynte å lure på om det faktisk hadde skjedd. Under rettssaken ble det mest viktig at juryen skulle tro på meg. Jeg var så sårbar der jeg sto og fortalte historien min, fortalte om traumene.

Et nytt kapittel

Voldtektsmannen ble dømt. Til ni års fengsel. Han anket ikke.

- Jeg syns ikke straffen er urimelig lang med tanke på hvor store ettervirkninger traumer gir, sier Nedrejord.

- Og selv om angsten kommer tilbake når jeg ikke venter det, selv om jeg fortsatt blir sint fordi jeg ikke klarer å gjøre ting som før var helt naturlig for meg, så er jeg takk nemlig for å ha blitt trodd på. Hadde jeg blitt møtt med mistro, eller saken var blitt henlagt, ville jeg nok vendt tilbake til en bitterhet. Men nå har jeg også andre ting å tenke på.

I bakgrunnen høres babylyder. For fire måneder fikk Kathrine og kjæresten en sønn.

- På den siste ekspertutredningen jeg var på, sa psykologene at dødsangsten kom til å bli bleikere. Jeg håper de har rett, og nå blir jeg distrahert av å passe på et lite barn. Det er deilig å kunne starte et nytt kapittel med en annen å være engstelig for, deilig å bli tilsidesatt.

Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer