Det skjer ikke ofte, kanskje et par tre ganger gjennom året, at jeg leser ei bok som er så overveldende god at jeg nærmest sitrer når jeg leser. Sånn er det med Per Pettersons dagbokaktige «Mitt Abruzzo». Den har en nervøst intens tilstedeværelse som trollbinder leseren.

Utgangspunktet virker ganske håpløst. Det er 29. januar 2021, femten minusgrader ute, og hele Norge lider av pandemisk isolasjon. Per Petterson sitter på småbruket på Hemnes på Høland og går på veggene av frustrert rastløshet. Byggetillatelsen til hans og konas nye hus lar vente på seg. Arbeidet med romanen «Nattsvermeren» har gått helt i stå. I stedet for å skrive videre på denne, bestemmer han seg for å journalføre det neste halvåret, fram til bursdagen sin 18. juli samme år.

Raser i vei

«Torsdag 11. februar. Våkna kvart over fem og var lei meg og blytung. Jeg var så rastløs i går kveld, greide ikke sitte stille, drakk litt, spiste for seint.» Dette kan være en typisk åpning på journalskrivingen før han raser i vei om været og bikkja og bukken. Om Arbeiderpartireformen og Forfatterforeningens opprop og Roy Jacobsens utmeldelse. Om jeepen som er gåen og utallige innbilte sykdommer. Om pandemien og enmeteren og kohortene, skilsmisse og skyldfølelse og arbeiderklasse(selv)bevisstheten som ble podet inn i barndommen på Veitvet i Oslo.