Anmeldelse: Per Petterson, «Mitt Abruzzo - Journal 29.1–18.7. 2021»

Trollbinder leseren

Pettersons desperate dagbok er skrevet med en så intens og nærmest manisk tilstedeværelse at jeg blir helt slått ut.

VITALT: Per Petterson slår knockout på leseren med sin nye roman som både er vital, desperat og tørrvittig. Foto: Henning LillegårdFoto: Henning Lillegård
VITALT: Per Petterson slår knockout på leseren med sin nye roman som både er vital, desperat og tørrvittig. Foto: Henning LillegårdFoto: Henning Lillegård Vis mer
Publisert
Fullvaksinerte: 71.88% Første dose: 79.15%

Det skjer ikke ofte, kanskje et par tre ganger gjennom året, at jeg leser ei bok som er så overveldende god at jeg nærmest sitrer når jeg leser. Sånn er det med Per Pettersons dagbokaktige «Mitt Abruzzo». Den har en nervøst intens tilstedeværelse som trollbinder leseren.

«Mitt Abruzzo Journal 29.1–18.7. 2021»

Per Petterson

Roman

Forlag: Oktober
Utgivelsesår: 2021

«En dagbok-roman med nesten magisk intensitet.»
Se alle anmeldelser

Utgangspunktet virker ganske håpløst. Det er 29. januar 2021, femten minusgrader ute, og hele Norge lider av pandemisk isolasjon. Per Petterson sitter på småbruket på Hemnes på Høland og går på veggene av frustrert rastløshet. Byggetillatelsen til hans og konas nye hus lar vente på seg. Arbeidet med romanen «Nattsvermeren» har gått helt i stå. I stedet for å skrive videre på denne, bestemmer han seg for å journalføre det neste halvåret, fram til bursdagen sin 18. juli samme år.

Raser i vei

«Torsdag 11. februar. Våkna kvart over fem og var lei meg og blytung. Jeg var så rastløs i går kveld, greide ikke sitte stille, drakk litt, spiste for seint.» Dette kan være en typisk åpning på journalskrivingen før han raser i vei om været og bikkja og bukken. Om Arbeiderpartireformen og Forfatterforeningens opprop og Roy Jacobsens utmeldelse. Om jeepen som er gåen og utallige innbilte sykdommer. Om pandemien og enmeteren og kohortene, skilsmisse og skyldfølelse og arbeiderklasse(selv)bevisstheten som ble podet inn i barndommen på Veitvet i Oslo.

KJÆRLIGHET: Anmelder mener boka på sitt vis er en kjærlighetserklæring til kona Pia. Foto: Henning Lillegård
KJÆRLIGHET: Anmelder mener boka på sitt vis er en kjærlighetserklæring til kona Pia. Foto: Henning Lillegård Vis mer

Etter hvert utkrystalliseres noen gjennomgangstemaer. Han sier ja til å dra på Lillehammer-festivalen for å snakke om Scandinavian star-ulykken, der han mistet sin mor, far, bror og niese. Det angrer han på. Han sier ja til å skrive en artikkel om Dag Solstad som han aldri får skrevet. De mange navnene som går igjen fungerer som knagger både i boka og livet hans. Døtrene Mona og Marit og barnebarna. Broren Steen og bestevennen Øivind. Ingeri og Geir på Oktober forlag. Naboen Geir, og Leif Arne og Inger-Lise på Hemnes Auto. Og så er det kona Pia. På sitt vis er boka en kjærlighetserklæring til henne. En ganske tålmodig kone, får en vel si.

Tygger medisiner

«Jeg var det en før kalte et nervøst barn, jeg var en nervøs voksen, jeg er en nervøs eldre mann», skriver Petterson–og det er denne nesten maniske intensiteten som utgjør bokas nerve og tempo. Petterson går til psykiateren Falkum. Han tygger medisiner: «De skal dempe adhd­en, få meg ned fra veggene, som har kloremerker etter utallige kvelder.» Han har vanskelig for å lytte og må konsentrere seg: «Jeg sa litt for mye og lytta litt for lite. Faen òg.» Før han sier til seg selv: «Jeg må puste inn, holde kjeft og høre etter hva folk sier, til det blir min tur.»

Ved siden av det ganske fantastiske forfatter(selv)portrettet, er dette en litterær journal. Om de mange hundre hyllemetere med bøker han har lest gjennom livet, hovedsakelig av kvinnelige forfattere ifølge ham. Beauvoir, Rhys, Cora Sandel, Rodoreda, Ginzburg, Glück. Det er mer enn bare namedropping. Han gjenforteller handling, episoder, forfatterskjebner og forfattersamtaler med en slentrende original selvfølgelighet og de mest forbløffende bilder. Det samme med musikk, som da han og lillebroren hørte om Blonde on blonde som unge: «Det var som en vind tvers igjennom hodet. Teks­tene var helt ville til tider, snudd opp ned, vrengt ut inn, tatt fra hverandre og satt skeivt sammen igjen, som kubis­tiske malerier.»

Tror vi kjenner ham

Kanskje mest interessant, journalen viser–også det med Pettersons helt spesielle vri–forholdet mellom virkelighet og fiksjon. Vi kjenner, eller vi tror vi kjenner, Pettersons liv gjennom de mange romanen om Arvid Jansen. De to deler, som Petterson selv skriver; klasse, oppvekststed, Arvids alder, skipsbrannen. Men Petterson insisterer på at det er ren fiksjon. Eksempelvis skriver han om «Til Sibir», som flere leste som en roman om Pettersons mor: «Det er jo ikke mulig, hva skulle jeg kunne vite om hva ei dansk jente tenkte på tredvetallet?» De mange fortellingene om moren tilhører for øvrig noen av bokas mange høydepunkter. Han skriver også svært godt om tyngden ved det å skrive fiksjon, som da han forteller om sin avdøde lillebror Odd. Petterson vet historien er godt romanstoff, men han «vil ikke skrive den, jeg kan ikke, orker ikke.»

Det er vanskelig å skrive såkalt autentisk litteratur, uten at det blir lett maniert. Det er her Petterson imponerer. Det er sjelden å lese noe som oppleves så lite pinlig privat, og samtidig så skåret til beinet, rent, vitalt, desperat, tørrvittig og (ufrivillig) komisk. Boka er illustrert av enkle, ganske karrige svart-hvitt foto, av Petterson og katta, Jeepen, brødrene, moren, to døde dompaper. Og jeg tror ham når han forsikrer oss om at «det jeg skriver, er det som skjer (veldig lite, egentlig), det jeg tenker, det jeg assosierer, nettopp på den og den datoen. Jeg har ikke synda ennå.»

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer