«Hver gang jeg har begynt å skrive en ny bok, har jeg tenkt at den skal handle om fotografiet A tok av meg i januar 1983, jeg har villet skrive om tiden før det ble tatt, dagene i Paris, og tiden etter, men så skrev jeg meg inn i andre fortellinger i stedet. Jeg blir kvalm av å tenke på historien om bildet, det er en dritthistorie som jeg har forkastet tusen og en ganger av tusen og en grunner.»

Nå går jeg-personen løs på dritthistorien. Det er blitt en erindringsroman som i passasjer er helt fremragende, brutal og uten nåde. Ikke bare mot de siklende halvgamle mennene i Paris' moteverden, som på 80-tallet behandlet de radmagre tenåringsmodellene som «a piece of sex». Like brutal er Ullmann mot bokas forteller, som hun ikke gjør noe forsøk på å skjule er henne selv.

Hjemsøkes av seg selv

Fortelleren er forfatter og bor på Torshov med tenåringsdatter og ektemann. Hun lyver til familie og venner om romanen hun later som om hun skriver. Dagene går til turer i Torshovdalen og Torshovparken med familiens gamle hund. Hun er hjemsøkt av fortellingen bak fotografiet fra 1983. Det vil si. Hun hjemsøkes av den 16 år gamle jenta hun den gang var, den jenta hun omtaler som sin skyggesøster, og som til tider er så påtrengende til stede at forfatteren knapt klarer å stå opp av senga.