Anmeldelse: Linn Ullmann, «Jente, 1983»

Uhyre grovt fra virkeligheten

Linn Ullmann skriver uhyggelig godt om gamle menn som ser på tenåringsjenter som «a piece of sex». Og hun prøver ikke skjule at dette handler om henne selv.

EN METOO-HISTORIE: Linn Ullmann forteller historien om da hun som 16-åring møtte en kjent motefotograf på 40 år. Og hvordan det møtet endte. Foto: Kristin Svanæs-Soot
EN METOO-HISTORIE: Linn Ullmann forteller historien om da hun som 16-åring møtte en kjent motefotograf på 40 år. Og hvordan det møtet endte. Foto: Kristin Svanæs-Soot Vis mer
Publisert
Sist oppdatert

«Jente, 1983»

Linn Ullmann

Roman

Forlag: Oktober
Utgivelsesår: 2021

«Den verste og beste metoo-romanen jeg har lest.»
Se alle anmeldelser

«Hver gang jeg har begynt å skrive en ny bok, har jeg tenkt at den skal handle om fotografiet A tok av meg i januar 1983, jeg har villet skrive om tiden før det ble tatt, dagene i Paris, og tiden etter, men så skrev jeg meg inn i andre fortellinger i stedet. Jeg blir kvalm av å tenke på historien om bildet, det er en dritthistorie som jeg har forkastet tusen og en ganger av tusen og en grunner.»

Nå går jeg-personen løs på dritthistorien. Det er blitt en erindringsroman som i passasjer er helt fremragende, brutal og uten nåde. Ikke bare mot de siklende halvgamle mennene i Paris' moteverden, som på 80-tallet behandlet de radmagre tenåringsmodellene som «a piece of sex». Like brutal er Ullmann mot bokas forteller, som hun ikke gjør noe forsøk på å skjule er henne selv.

Hjemsøkes av seg selv

Fortelleren er forfatter og bor på Torshov med tenåringsdatter og ektemann. Hun lyver til familie og venner om romanen hun later som om hun skriver. Dagene går til turer i Torshovdalen og Torshovparken med familiens gamle hund. Hun er hjemsøkt av fortellingen bak fotografiet fra 1983. Det vil si. Hun hjemsøkes av den 16 år gamle jenta hun den gang var, den jenta hun omtaler som sin skyggesøster, og som til tider er så påtrengende til stede at forfatteren knapt klarer å stå opp av senga.

«Hvis han hus­ker meg, er det ikke som et lyspunkt, som et lys, hva var det han sa til meg da jeg satt i jeepen hans og gråt og sa jeg ville hjem, nevrotiske lille drittjente», tenker hun da hun begynner å google etter den kjente motefotografen A. Hun finner ham på et bilde med barn og barnebarn og en 30 år yngre kone. De to så hverandre første gang i en heis i Carnegie Hall­bygget i New York. Da var jenta 16 år og han over 40. Han ber henne seinere om å komme til Paris for å prøve seg som modell. Fortellerens skuespillermor forbyr datteren å reise. Datteren reiser likevel.

Sjokkartet

Utforskingen inn mot kjernen av historien, fotografiet og dagene med A, er symboltungt på sitt vis; om skyggesøsteren, en rød lue, en blå kåpe. Det er lysende gode essayistiske partier, der hun blant annet utforsker forholdet mellom fiksjon og virkelighet. Ullmann dveler også ved barndoms- og ungdomsminner som ikke alle oppleves like viktige. Men det er også bokas hensikt: Å la oss følge denne møysommelige erindringsprosessen mot hva som egentlig skjedde da jenta gikk seg vill i Paris nattetid, og oppsøkte A’s leilighet. Og med disse sjokkartede bildene inniblant, om sekstenåringen og den langt eldre mannen: «Han hører ikke at jeg fniser. Han sover så dypt. Kroppen hans minner om frukt, om over­modne epler i en skål på bordet under vinduet.»

I den fabelaktige romanen «De urolige» (2015), som ble nominert til Nordisk Råds litteraturpris, skrev Ullmann om faren og moren og henne selv. Også «Jente, 83» er uttalt selvbiografisk, og skuespillermoren har en sentral rolle. Portrettet av moren er kjærlighetsfylt, men også sårt og sylskarpt. Om denne moren som «ustanselig lot seg få øye på», og hvis skjønnhet alle snakket om. «Jeg husker A sa noe om øynene, leppene, sårbarheten hennes, da vi lå tett sammen, med vinduet åpent mot gaten.» Jenta selv var mager og kantete. «Jeg kom aldri til å bli som henne. Jeg hadde ikke noe av det myke. Det fantes ikke et eneste sted på kroppen min hvor andre mennes­ker kunne hvile hodet sitt.»

Uhyre grovt

Dette er ingen offerroman. Ullmann er usentimental og utforskende, humoristisk, sødmefylt og spiddende – og med noen utrolig elegante tematiske overganger. Som da hun gjengir en tekstmelding hun fikk fra en journalist, som lurer på om hun har tre minutter til overs for å snakke om hva som er sant og hva som er fiksjon i «De urolige». Fortelleren reflekterer rundt de tre minuttene journalisten vil spandere på et så komplisert tema. Det tar for eksempel mer enn tre minut­ter å telle alle trærne i Torshovparken, og mindre enn tre minutter å gå rundt bronsedukkehodet i Torshovdalen. Og så, en av de plutselige og brutale overgangene som gjør denne boka så forbløffende god: «Det tok tre minutter (mer eller mindre) å ta av meg klærne og legge meg ved siden av A og kjenne pikken hans bli stor mot det nakne låret mitt.»

For la det ikke være tvil. Dette er en uhyre grov historie fra virkeligheten. Ullmann forteller at hun nå, mange år seinere, leser om voldtektsanklagene mot den hun kaller Z. Modellsjefen selv, en av dem som behandlet henne og de andre jentene som om de var kakestykker, a piece of sex. «At noe sånt – rettferdighetens hender – kan komme til å ramme ham en dag, fal­ler ham ikke inn. Det faller ingen inn. Ikke men­nene, ikke jentene. Det er en annen tid».

.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer