Mange av oss har følt oss ekstra sårbare under pandemien. Plutselig forsvant ting vi tidligere kunne stole på at var der, og en vag trussel om sykdom, sykehusopphold og død ulmet i bakgrunnen. For Jan Grue har det å leve med usikkerhet og nøye planlegging for det verste, vært en del av livet siden han ble født.

I boka «Hvis jeg faller», som kommer til høsten, forsøker han å synliggjøre det usynlige arbeidet de med kroppslige utfordringer gjør. De må anstrenge seg hardere og jobbe mer for å bli godtatt som fullverdige mennesker.

- Som rullestolbruker må ting planlegges i mye større grad. Det er fremdeles sånn at jeg bare kan bruke en tredjedel av kollektivnettet i Oslo, og jeg kommer inn på mellom en fjerdedel og tredjedel av restauranter og barer. Byen ser veldig annerledes ut for meg enn for andre.

Et spørsmål om identitet

Grue har tidligere kviet seg for å beskrive seg selv som en med funksjonsnedsettelse, blant annet for å unngå en følelse av sårbarhet. I boka forteller han om en samtale han som student hadde med to gutter på universitetet. De fortalte at om en kompis som også satt i rullestol, og som var så heldig at han hadde fått uføretrygd og nå kunne slippe å arbeide. Grue skriver at han ble svimmel da han innså hvordan guttene så på han.