Maria Navarro Skaranger: «Jeg plystrer i den mørke vinden»

Ut av det dystre

Maria Navarro Skarangers romaner er helt spesielle, takket være en kommenterende fortellerstemme som stiller vesentlige spørsmål og gir forsonende svar.

ALLMENNGYLDIG: Maria Navarro Skaranger har lagt handlingene i alle sine romaner til drabantbyene i Groruddalen. Men historiene er mer allmenngyldige enn lokale. Foto: Morten Rakke
ALLMENNGYLDIG: Maria Navarro Skaranger har lagt handlingene i alle sine romaner til drabantbyene i Groruddalen. Men historiene er mer allmenngyldige enn lokale. Foto: Morten Rakke Vis mer
Publisert

BOK: «Hvorfor faller livet ned i hodet på noen, men ikke på andre? Det er jo så urettferdig??» Slike betraktninger, dype og grunnleggende, men samtidig helt hverdagslige, fyller den nye romanen til Maria Navarro Skaranger.

Vi er tilbake i Groruddalen i Oslo, Romsås og der omkring, der Skarangers forrige roman, «Emily forever» (2021), utspilte seg. Den var et ømt portrett av en ressurssvak 19-åring, gravid og snart alenemor, skildret mot en bakgrunn av grå betong og dystre framtidsutsikter. Mer enn noe befestet den romanen Skarangers ry som en unik forfatterstemme, slik brakdebuten «Alle utlendinger har lukka gardiner» (2014) og «Bok om sorg (Fortellingen om Nils i skogen)» (2018) bar løfter om.

Skaranger er nå oversatt til 22 språk og har en rekke litterære priser på merittlista.

«Jeg plystrer i den mørke vinden»

Maria Navarro Skaranger

Roman

Forlag: Oktober
Utgivelsesår: 2023

«Skaper lys i et dystert miljø»
Se alle anmeldelser

Gjenkjennelig

Den spesielle – litt kommenterende, litt irettesettende, litt medfølende, av og til ironiske – fortellerstemmen fra «Emily forever» går igjen i «Jeg plystrer i den mørke vinden». Persongalleriet er også gjenkjennelig; men nå er det Emilys mor, Sidsel, som portretteres. Sidsel er rundt 60 her; også hun var alenemor: «… tiltrekker de seg dårlige menn, som magneter??» Mor og barn har mye til felles; begge virker retningsløse, fjerne.

Slik klargjør Maria Navarro Skaranger premissene for romanens stil:

«Jeg er fortelleren, men jeg er også meg selv, jeg har vært her selv, jeg kommer fra de samme blokkene og leilighetene, derfor vet jeg hvem hun er, hvordan kroppen hennes fungerer, enda hun er mye eldre enn meg, jeg kjenner henne akkurat som jeg kjenner moren min, sånn som en datter hele tida prøver å sirkle inn sin egen mor (som man ikke helt vet hvem er) …»

Konstant redsel

Et par år etter at Em har født Liam, sklir Sidsel langsomt ut. Hun begynner å oppføre seg rart. En dag krasjer hun bilen sin, to ganger etter hverandre, først inn i en søppelkontainer og så inn i en varebil på ringveien. Ems reaksjoner er de vanlige: «Men mamma da» og «Oi» eller «Å nei»; hun sjekker moras kjøleskap og husker jo godt at Sidsel ofte glemte å handle, glemte å lage middag. Men Sidsel var en sånn som måtte gjøre alt selv, i konstant redsel for at barnevernet skulle gripe inn, at naboene skulle sende bekymringsmeldinger.

Nå greier Sidsel å ta seg sammen når hun er barnevakt for Liam, men hodet hennes er ikke til stede, øynene hennes er som en uklar skjerm. Av og til er det som om det står psykiatri skrevet i panna hennes. Hun er i ferd med å bli syk igjen. Som ung var hun innlagt med diagnosen manisk; er det derfor alt begynner å skli ut igjen? «Man vet jo ikke hvorfor livet skjer. Det burde ikke være nødvendig å finne på en hel barndom hver gang man skal si noe om et menneske», reflekterer fortelleren.

Fattigdommen

Kan det være bilulykken som utløser «tankekjøret», der Sidsel beveger seg som i transe blant regnværsblokkene på Romsås, der vannet renner nedover betongen? Eller i høyblokka på Grorud der det er en glipe mellom kjøkkenet og badet, altså ikke en ordentlig vegg, «som på båsdoer på for eksempel en flyplass, den samme lufta på kjøkkenet og doen (fattigdommen er så stygg) …» Skarangers beskrivelse av drabantbyene i Groruddalen er både nostalgisk og angstfylt. Her bor det mange uheldige:

«Hvem får utpeke mennesker som heldige eller uheldige, er ikke det frekt?»

Også denne romanen handler om utenforskap, arvelig fattigdom og klasse. Men Skarangers særegne forfatterstemme evner å løfte det unikt menneskelige – det undrende og søkende – ut av det ugjestmilde og dystre miljøet. Slik skaper hun lys i romanene.

«Jeg plystrer i den mørke vinden»

Kjøp boken

Maria Navarro Skaranger ««Jeg plystrer i den mørke vinden»»

Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker informasjonskapsler (cookies) og dine data til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer