Anmeldelse: Alfred Fidjestøls biografi om Georg Johannesen

Var Georg på syre?

Forfatter, provokatør, maler, kvinnebedårer og samfunnsrefser. Biografien om Georg Johannesen tar for seg hans mange sider på en befriende avslappet og god måte.

ALTMULIGMANN: Georg Johannesen var poet og samfunnsrefser, men også maler. I årevis malte han, for det meste for seg selv, ydmykt, uten offentlige pretensjoner. Foto: Privat
ALTMULIGMANN: Georg Johannesen var poet og samfunnsrefser, men også maler. I årevis malte han, for det meste for seg selv, ydmykt, uten offentlige pretensjoner. Foto: Privat Vis mer
Publisert

BOK: Er den eksentriske samfunnsrefseren Georg Johannesen verdt 500 Brageprisnominerte sider? En saga som følger en dikter, politiker, debattant, provokatør, teatermann, universitetsaspirant, kvinnebedårer, turgåer og billedkunstner helt fra en turbulent oppvekst i Bergen, via fengselsopphold og forelskelser til han omtrent drukner i Rødehavet?

Joda, her er det mer enn nok å ta av. Faren var profesjonell loddselger på torget i Bergen, moren aktiv i Muhammedanermisjonen. Vi får beskrivelser av diktverk og polemikker, av mannens flakkende blikk i seine nattetimer, og stridigheter i Bergen, Oslo, Risør og Ungarn. Fint å lese!

«Innerst i hjertet har jeg min forstand – biografien om Georg Johannesen»

Alfred Fidjestøl

Biografi

Forlag: Samlaget
Utgivelsesår: 2022

«Mild bok om kraft og konflikt.»
Se alle anmeldelser

Alfred Fidjestøl er en kløktig yrkesforfatter med store bestillingsverk om vektige kulturinstitusjoner bak seg, men også mer kuriøse bøker der han etablerer et blikk og et skriftlig temperament som gir avslappet avstand til det han skildrer, for eksempel sjimpansen Julius («Nesten menneske», 2017) eller den pussige kretsen rundt Arne Garborg («Frå Asker til Eden», 2014).

Godlynt undring

Under lesningen tenker jeg mye på Fidjestøls blikk og temperament. Det blåste kraftig vind rundt Johannesen hele livet gjennom, og i mottakelsen av biografien har vi sett freske polemikker for og imot selve personen Johannesen. Fidjestøl deltar ikke i slik strid – han ser på Johannesen med samme blikk som han anvendte på sjimpansen og Garborg. Stoffet legges ut systematisk og klart, uten sympatier og aversjoner, med godlynt undring og pirrende snev av ironi.

Kanskje litt vel mildt formulert, men slik får Fidjestøl stoffet til å stå for seg selv, diskret anrettet. Han ser et bredt tidsbilde gjennom prismet Georg Johannesen og får på den måten fram periodens pendling mellom politisk opprør, modernistiske uforståeligheter og postmoderne nihilisme.

Psykedelia

Boka er rikt illustrert, med altfor mange portretter, men også med et flott bildelegg med noen av Johannesens gåtefulle malerier (dessverre litt for mørke i trykken). Han malte i årevis, for det meste for seg selv, ydmykt, uten offentlige pretensjoner: «Ved siden av kinasjakk, fyll og hor, fjellturer, avislesning, kaffedrikking og kirkekonserter er jeg igjen begynt å male malerier til julegaver for elskerinner og slektninger», siterer Fidjestøl ham på.

Foto: Privat
Foto: Privat Vis mer

Jeg ser på maleriene bakerst i boka. Flere av dem fører tanken mot Hieronymus Bosch og hans myldrende kollektivbilder med ekkoer av religiøsitet og metafysikk. Bosch var et ikon i den psykedeliske perioden på 60- og 70-tallet, og bildene likner hallusinasjoner. Det gjør også Johannesens bilder, kanskje i enda større grad. Fidjestøl nevner at Johannesen var i Prado-museet og så på Bosch og Brueghel. Akkurat nå er det lett å assosiere videre til Christopher Nielsens bilder som er å se i det opprinnelige Munch-museet på Tøyen i Oslo.

MALERI: Georg Johannesen
MALERI: Georg Johannesen Vis mer

Hallusinatorisk tekst

Etter lesningen av biografien fant jeg fram den Johannesen-teksten jeg minnes fra ungdomstida – «Forskningsfeltet Norge: Sigurd Hoels møte ved milepelen». Artikkelen var opprinnelig publisert i Vinduet, men jeg leste den som et høydepunkt i min fars eksemplar av artikkelsamlingen «Den norske tenkemåten» fra 1975, en samling som Dagbladet i 2008 kåret til «den viktigste norske sakprosaboka i etterkrigstida».

Artikkelen er en vilt rotete, nærmest hallusinatorisk tekst med en masse velformulerte innfall, ifølge Fidjestøl «det som må vere ein av dei raraste artiklane i norsk litteraturforskings historie». På rim forteller Johannesen her om en antropologisk delegasjon fra Amazonas som skal undersøke «Forskningsfeltet Norge» ved hjelp av Sigurd Hoels roman. Men plutselig handler rimene om forfatterens eget strev for å holde kontakt med datteren Edda. Hun var flyttet med moren til Tromsø, mens Johannesen måtte betale underholdsbidrag. Det emnet står det mer enn nok om i biografien, det er veldig mye familieliv hos Fidjestøl, men det er noe annet i Hoel-artikkelen, noe veldig rart som det ikke står et ord om.

Høvding Peyoteknopp

Artikkelen åpner med at Munchs «Skrik» blir betraktet i «soppsupperus». Lederen for delegasjonen fra Amazonas heter «Dr. Peyoteknopp», han er også omtalt som «høvding», og «for sikkerhets skyld har [han] spurt sin åndestreng og sin tankeurt» og spist «tre frø». Ekspedisjonen må «flytte til en uinntagelig uteliggerhytte. Rundt håndleddet tegnet vi kryss og stripe. Så sendte vi rundt en fredelig pipe. I røyken fra roten av muggen fiol svevde en ørliten Sigurd Hoel. Peyoteknopp smattet og brøt et tabu. Sigurd Hoel ga oss straks et intervju.» ... «Ektepar flest åt: Høne + svin. Vår ekspedisjon tok straks meskalin.»

Forskerne fra Brasil merker seg at ungdom «røkte stoff og hadde for skikk å høre på indianermusikk. At kjønnsmodne barn bar pannebånd tydet på norsk indianerånd.» ... «Hvordan har vi så lagt opp vår debatt? Jo, møte ved milepelen blir satt når gruppen har røkt og spist litt sopp og professorhøvding Peyoteknopp med dans av trollmenn i legekitler rituelt har helbredet Quisling og Hitler. Da får vi magisk nattseminar. Arkeologene spiller på Hoel-gitar.»

På syre?

Hva i all verden? Er Georg på syre? Teksten er full av hint til fortrolighet med psykedelisk opplevelseskultur. Selve strukturen i syntaksen minner om en vill trip. Kan Johannesen ha funnet på dette uten selv å ha hatt erfaring med LSD, meskalin, peyote og/eller fleinsopp? Men så kommer jeg på noe annet: Axel Jensen! Johannesens forhold til denne forfatterkollegaen er merkverdig på mange måter. De kom tilsynelatende fra helt motsatte kanter, både sosialt og kulturelt, de hadde ingen politisk fartstid sammen, men samtidig var de begge rabulistisk kontrære språklige mestere med forakt for trangsyn og grå hverdagslighet. De vanket mye sammen, holdt hverandre høyt som forfattere, og henga seg gjerne til grensesprengende, nattlige utsvevelser.

Foto: Privat
Foto: Privat Vis mer

Jensen drev aktiv misjonering for psykedeliske substanser og fikk Johannesen til å prøve marihuana i 1964. Biografien siterer ham på at han ikke fikk stort ut av det, annet enn å bli «kvalm og lattermild». Om han seinere på 60-tallet fikk andre mentale krydderier av Axel, sier hverken Fidjestøl eller Torgrim Eggens flotte Jensen-biografi noe om. Men hvorfor skulle ikke Georg ha unnet seg slike grensesprengende erfaringer?

Innviet i mysterier

Axel Jensen drev iallfall og blandet nettopp slike stoffer som Amazonas-delegasjonen i artikkelen leker seg med, i tekoppene til folk, uten at de ble spurt, skriver Fidjestøl. Og det skjedde iallfall på den tiden Jensen bodde i Fredrikstad og Johannesen vanket og festet hos ham. Jo, her er det noe. Kanskje «høvding» Peyoteknopp er Axel? Kanskje den «uinntagelige uteliggerhytta» er Axels beryktede, kaotiske og forsøplede frikerhus i Fredrikstad? Hvorfor skulle ikke Georg bli innviet i de større mysteriene av sin usannsynlige hjertevenn, en av de seine, utagerende nettene?

Her er det spor å følge, åpenbart bevisst lagt ut i Sigurd Hoel-artikkelen som gåter av altmuligmannen Johannesen. Det er sterke tradisjoner for å snakke om psykedelika i gåteform for ikke å involvere de uinnvidde. (Artikkelens refleksjoner rundt Sigurd Hoel og hans milepelroman er for øvrig høyst lesverdige og inspirerende for tanken. Det var det jeg husket fra ungdommen – ikke noe av det psykedeliske og fabulerende).

Norsk sjølgodhet

Slike frie refleksjoner melder seg ved å lese Fidjestøls gode biografi, gjerne parallelt med Torgrim Eggens «Axel». Og som sagt ved å lese opp igjen en artikkel fra 1973, og å fordype seg i de fantastiske maleriene Johannesen lagde helt for seg selv, utenfor sin offentlige persona, uten sarkasme og raseri. Det ligger en undrende melankoli i bildene som gir et kontrapunkt til alt det ytre kaoset livet hans var preget av, og å tenke på dem gir brikker til en mosaikk som allikevel allerede er mer enn stor nok for ei bok. Når får vi en skikkelig utstilling av rabulistens malerier, kommentert og kuratert?

Fidjestøls verk svekkes på ingen måte av at psykedelia-sporet ikke drøftes. Biografens blikk og temperament er sikkert og godt gjennomført, og vi mister aldri av syne Johannesens intense forakt for norsk sjølgodhet og politikkens berøringsangst for globale sammenhenger. Dét var kanskje Johannesens viktigste bidrag, og dette er det all grunn til å takke ham – og biografen – for.

«Innerst i hjertet har jeg min forstand – biografien om Georg Johannesen»

Kjøp boken

Alfred Fidjestøl ««Innerst i hjertet har jeg min forstand – biografien om Georg Johannesen»»

Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer