BOK: Det er ingen vakker verden Eivind Sæther skildrer i sin nye bok. Å drepe forsvarsløse mennesker med kaldt blod, krever noen helt spesielle egenskaper. Uansett om de skal skytes, slås til døde eller stikkes i hjel, avhøres og henrettes eller drepes på gata, så hjelper det med opplæring. Drap er også et fag, enten det er på vettskremte unggutter eller gamle menn, hardbarkede torturister eller kvinnelige angivere.

«De likviderte» forteller 82 slike historier. Boka søker å fortelle historiene til både dem som ble drept og de gode nordmennene som drepte dem.

«De likviderte. Historien om ‘rottearbeidet’ under andre verdenskrig.»

Eivind Sæther

Sakprosa

Forlag: Bonnier

Utgivelsesår: 2023

---

«En popularisert og velskrevet versjon av den norske motstandsbevegelsens henrettelser og drap.»

Se alle anmeldelser

For da Norge var i krig tok noen på seg disse jobbene. De var motstandsbevegelsens autoriserte bødler. Eivind Sæther forteller i en nær, fargerik og tilgjengelig form historien om hvordan 82 mennesker ble vurdert å være så farlige eller skadelige at de måtte elimineres. Som rotter. «Rottearbeid» ble det også kalt. Så man på disse menneskene som skadedyr, ble jobben enklere.

I den virkelige verden var disse menneskene også fedre eller mødre, sønner eller døtre. Og i den virkelige verden fantes tvil. Der var de heller ikke så lette å ta livet av.

Krevende form

Bokas hovedramme er kronologisk: Vi følger drapene år for år, der hvert kapittel avsluttes med ei liste over årets likviderte. Grepet gir utfordringer, siden likvidasjonene foregår over hele landet og gjennomføres av forskjellige grupper. Samtidig skal vi følge både historiene til dem som blir likviderte og dem som dreper dem. Dette gir stadige synsvinkelskift. Noen av historielinjene blir oppstykket. Sæther løser likevel disse utfordringene godt. Det er en velskrevet flyt i fortellingen.

Han bruker alt fra værmeldinger til sceneskildringer for å gi liv, om man kan si det slik, til beretningene om drap. Noen steder tillater han seg å gå vel langt inn i tankene til personene.

Hjerteskjærende

Et godt grep er rammefortellingen om patologen Georg Waaler, legen som spilte og elsket klassisk musikk, men som under krigen fikk de likviderte inn på sitt disseksjonsbord. Fortellingen illustrerer utfordringene i et okkupert land: På den ene siden hjalp han på et vis tyskerne i etterforskningen av attentatene. På den andre siden hjalp han motstandsbevegelsen og sørget også for at de kunne operere i skjul fra Rikshospitalet. Alt mens han bare gjorde jobben sin.

De dødsdømte

Sæther skildrer også konkret hva disse autoriserte drapsmennene risikerte og hva de kjempet mot. Det er en egen gjennomgang av nazistenes torturredskaper som er vanskelig å lese, verre å glemme. Attentatmennene måtte gjennomføre drapene vel vitende om at de ville føre til arrestasjoner, represalier, tortur og drap av andre. Den kunnskapen var for flere tyngre å bære enn selve drapet.

De som ble likvidert var en variert gruppe. Noen var opplagte mål, som statspolitisjef Karl Marthinsen som ble skutt i sin bil i 1945. Andre var tyngre: En flyktning fra tyskerne, som ble psykisk ustabil og farlig for dem som hadde hjulpet ham. Folk som helt uforvarende kom over motstandsgrupper og man ikke torde stole på. Eller den religiøse, overspente og spenningssøkende Elsa Kristoffersen, hun som anga motstandsfolk og samtidig varslet dem om at de var angitt. Hun ble slått, skutt og kastet over Nesøybroen.

Eller kona til en lensmann: Hun ble drept av to håndgranater, inne på soverommet sammen med sin mann. Barna fant likene neste morgen.

Spennet illustrerer hvor komplisert krig er. Det er grunner til at de ble forsøkt tiet i hjel etter krigen.

Skadete drapsmenn

De som tok på seg oppgavene var en like variert gruppe: Mellomkrigstidas berømte gangster «Gulosten» var en av dem. Kommunisten Asbjørn Sunde i Osvaldgruppen var en annen – hyret inn av Asbjørn Bryhn, som etter krigen fikk Sunde dømt for spionasje til fordel for Sovjetunionen.

Partnerne Aubert og Hop gjør inntrykk. Under krigen var de landets kanskje mest effektive drapsmenn. Etter krigen sov nok Hop dårlig, men han levde et trygt og vanlig familieliv. Aubert endte med å ta livet av seg.

Ikke alle som takler jobben, tåler den.

Eivind Sæther har hatt tidligere leder av Hjemmefrontmuseet, Arnfinn Moland, som fagkonsulent Han har også hatt svært god hjelp av Erik Veums bok av i fjor, «De kalte dem rottejegere». Veums bok har samme tema og samme oppbygging som Sæther og er flittig referert til i Sæthers fotnoter. Han kunne nok også blitt nevnt i kapitlet «Om kildene». Sæther nevner at Veums bok var den første som navnga mennene bak likvidasjonen, men ellers krediteres Veums bok først i fotnote 6 til kapitlet 1942. Der omtales den som en bærebjelke i Sæther prosjekt. Det er den også.

Drepte jøder

En forskjell mellom de to bøkene er at Veum har med drapene på det jødiske ekteparet Jacob og Rakel Feldman blant likvidasjonene. De to ble drept og ranet under en flukt til Sverige. Gjerningsmennene ble etter krigen frikjent for drapene. Sæther mener de faller utenfor likvidasjonsbegrepet, men diskuterer ikke dette utover en fotnote. Det kunne han godt ha gjort.

Litt klissete