BOK: «Treet står der det står, skjebnegitt, her spirte frøet og her skal jeg bo, i hundrevis av år – ingen nabobesøk, ingen feriereiser, ikke så mye som en snartur til nærbutikken. Står man slik, tjoret til grun­nen, i noen hundreår, er tålmodighet bare et annet ord for livet».

Etter å ha slitt meg gjennom tre elendige sakprosabøker på rappen, sakprosa som ikke bare er uinteressant innholdsmessig, men virkelig provoserende dårlig skrevet, så er det en ren lykke – ja eufori – å lese «Skogen» av Anne Sverdrup-Thygeson. Ikke bare på grunn av det fantastiske stoffet – jeg har aldri tenkt at skogen kunne romme så mye – men også fordi hun er en helt sjelden god formidler med de mest fantastiske bilder. Som sitatet jeg innledet med, eller også dette, der hun skriver om treets årringer: «Om du tenker deg at veden er et damebein og bar­ken en tettsittende bukse, er dette vekstlaget en tynn strømpe­ bukse imellom. Når cellene deler seg her i denne 'vekststrømpa', øker treets omkrets.»

«Skogen - om trær, folk og 25 000 andre arter»

Anne Sverdrup-Thygeson

Sakprosa

Forlag: Kagge forlag

Utgivelsesår: 2023

---

«Sakprosa som i passasjer er ren poesi»

Se alle anmeldelser

«Skogen» er illustrert med fotografier av trær – men også gjengivelser fra Sverdrup-Thygesons uvurderlige arv, «Svensk botanik» fra 1803. Den har hun arvet av sin svenske tippoldefar Fredrik August Dahl. Han ble i 1857 den aller første direktør på Ås landbrukshøyskole, det som i dag er Norges miljø- og bioviten­skapelige universitet, NMBU. Der er tippoldebarnet nå professor i bevaringsbiologi. Sverdrup-Thygeson har tidligere skrevet fem kritikerroste bøker om insekter og natur. I 2020 fikk hun Norges forskningsråds formidlingspris – og det altså med svært god grunn.

Ren poesi

For denne vidunderlige boka er i passasjer ren poesi: «Rav er selvsagt ikke treets tårer. Skal du først sammenlikne det med noe, er det mer logisk å kalle det treets blod». Eller: «For et tre er et liv etter døden ikke bare et håp, men en realitet». Sverdrup-Thygeson forteller da at et tre på et vis blir mer levende av å dø, fordi nesten en tredjedel av artene i skogen lever i og på dødt trevir­ke; bakterier, sopp, biller og tovinger og vepser, skrukketroll og spretthaler og midd, moser og lav, samt et og annet virveldyr.

Et like godt – og skremmende bilde – er påminnelsen om at vi kan hogge en skog, men bare plante nye trær, ikke en ny skog. En rød tråd i boka er nemlig bekymringen for framtida, og hvordan Homo sapiens – som har levd i skarve 300 000 år – herjer med skogen som har vært her i 350 millioner år. Hun problematiserer begrep som skogvern og misbruk av statistikk og fakta, og skriver at det ikke er riktig at Norge gror igjen av skog. Av tømmer, kanskje, men ikke skog – forstått som at skog er 25 000 arter i fri dressur «i et økosystem der trærne får leve livet ut og dø på post». Da er det tvert om slik at det blir mindre skog i Norge.

Bevaringsverdig

Om artsmangfold har hun denne vidunderlige setningen: «Det er sjel­den å være vanlig, og ganske vanlig å være sjelden». Altså – det betyr at sjeldne arter er det mange av – de er også svært viktige. Sverdrup-Thygeson kaller dem en slags innbofor­sikring som gjør skogen mer robust for klimaendringer. Derfor, fastslår hun, bør ambisjonen være å bevare også̊ de fåtallige artene: «De stiller med hjemmelagde italienske kjøttboller, med gresskarlasagne eller en utsøkt indisk daal med chapati til. Mens de vanlige artene er de med eggerøra. Om du skjønner.»

Genistrek

Denne sammenlikningen med boka fra 1803 er en liten genistrek. Den innleder hvert kapittel med vakre illustrasjoner og sitat. Sammenlikningen gir oss også det historiske blikket som gjennomsyrer boka – et før og et nå. Før kan være helt tilbake til våre bronsealderforfedre som lagde uthulede båter av trær, til vikingskipene og stavkirkene. Ja, helt tilbake til det første treet i Norge: «Den utgjorde fortroppen. Bak iskanten kom hun tassende, bjørka, tok den tøffe jobben med å kle det bare landet etter hvert som breen trakk seg tilbake for ti tusen år siden». Etter hvert kom hardhauser som ask og alm. Ask er for øvrig nå utrydningstruet – Ask – Yggdrasil i norrøn mytologi, selve livets tre.

Min eufori over «Skogen» blir ikke mindre av at jeg leser den mens jeg er på Skåtøy utenfor Kragerø. Der har jeg mine daglige lange skogsturer i vidunderlig vakker skog, med sine eldgamle trær, mose og lav og bær og barkbiller og insekter og – ja selvsagt – sopp. Enorme mengder sopp, men helst kantarell og steinsopp. Disse vier Sverdrup-Thygeson et eget kapittel – de er nemlig ikke mulig å kultivere, da de er avhengige av trær for å vokse.

Her er det så mange vakre formuleringer at jeg blir helt satt ut. Selv en stubbe får liv når jeg nå vet om alt som lever inni den. Jeg skulle ønske jeg hadde mer plass, for det er så mye mer å skrive om denne boka. Men du må bare kjøpe den. Den burde være obligatorisk i ethvert hjem.