BOK: «Jeg er syk, Agnes. Jeg vil kanskje aldri få se sola igjen.»

Gynekologen Agnes er nettopp ferdig med en operasjon. Hun får en telefon. Det er hennes mann, Eivind. Også han er lege, og har nettopp fått svar på prøver han har tatt av seg selv. Han har kreft i tarmen. Det er spredning til lever, og prognosen er dårlig.

Én telefon, én setning, og livet ditt blir snudd på hodet. Det er våre skrale livsbetingelser. En hverdag som humper og går og som vi kanskje tror varer evig, men der vi alle i større eller mindre grad har denne angsten i oss, for ulykker, sykdom, døden. Angsten gjelder kanskje mer våre nærmeste enn oss selv.

«Våkenetter» handler ikke om Eivind. Den handler om Agnes, og hvordan det er å miste sin aller nærmeste. Eivind vil ikke dø på sykehus. Han vil dø i sommerhuset deres i Nord-Norge. Det er symbolsk nok vinterstid og bekmørkt, og den lille familien pakker sammen «det Eivind mener de trenger for å dø», og reiser dit opp.

Uhyggelig presis

«Eivind ser på kartet, snakker om padleturer som kan være mulige i mørketiden. Jeg ser på landskapet som fyker forbi. De snødekte fjellene. Ser for meg hvor­dan cellene har invadert og ødelagt tarmens arki­tektur hos Eivind, hvordan kreftsvulsten vokser i et nett av årer, vokser og brer seg utover uten at noen kan stoppe den», tenker Agnes med den uhyggelig presise billedbruken som gjennomsyrer denne boka.