Anmeldelse: Christine Nitter «Våkenetter»

Vil dø i sommerhuset

Lege Christine Nitters romandebut om den nådeløse kreftdøden er nesten litt for litterært lekker.

NÅDELØS: Christine Nitter har skrevet mer enn en lovende debutroman om å miste noen til den nådeløse kreften. Foto: Marius Fiskum
NÅDELØS: Christine Nitter har skrevet mer enn en lovende debutroman om å miste noen til den nådeløse kreften. Foto: Marius Fiskum Vis mer
Publisert

BOK: «Jeg er syk, Agnes. Jeg vil kanskje aldri få se sola igjen.»

Gynekologen Agnes er nettopp ferdig med en operasjon. Hun får en telefon. Det er hennes mann, Eivind. Også han er lege, og har nettopp fått svar på prøver han har tatt av seg selv. Han har kreft i tarmen. Det er spredning til lever, og prognosen er dårlig.

«Våkenetter»

Christine Nitter

Skjønnlitteratur

Forlag: Oktober
Utgivelsesår: 2022

«Utsøkt skrevet om å miste noen til kreften.»
Se alle anmeldelser

Én telefon, én setning, og livet ditt blir snudd på hodet. Det er våre skrale livsbetingelser. En hverdag som humper og går og som vi kanskje tror varer evig, men der vi alle i større eller mindre grad har denne angsten i oss, for ulykker, sykdom, døden. Angsten gjelder kanskje mer våre nærmeste enn oss selv.

«Våkenetter» handler ikke om Eivind. Den handler om Agnes, og hvordan det er å miste sin aller nærmeste. Eivind vil ikke dø på sykehus. Han vil dø i sommerhuset deres i Nord-Norge. Det er symbolsk nok vinterstid og bekmørkt, og den lille familien pakker sammen «det Eivind mener de trenger for å dø», og reiser dit opp.

Uhyggelig presis

«Eivind ser på kartet, snakker om padleturer som kan være mulige i mørketiden. Jeg ser på landskapet som fyker forbi. De snødekte fjellene. Ser for meg hvor­dan cellene har invadert og ødelagt tarmens arki­tektur hos Eivind, hvordan kreftsvulsten vokser i et nett av årer, vokser og brer seg utover uten at noen kan stoppe den», tenker Agnes med den uhyggelig presise billedbruken som gjennomsyrer denne boka.

Nitter er selv lege, og «Våkenetter» er hennes debutroman. Hun skal nylig ha mistet et nært familiemedlem, men boka skal ikke være selvbiografisk. Likevel har den en nerve som framstår virkelighetsnær. Det dreier seg spesielt om Agnes’ reaksjon på hvordan Eivind langsomt tæres opp av kreften. Denne uhyggelige, snikende sykdommen som går til krig mot kroppen: «Fin­grene hans ligner drivvedpinner: grå, værbitte, det er blåmerker på håndbaken. Blikket hans svømmer, magen buler, blank og utspilt. Et svakt gulskjær i huden, sprengte blodkar spredt utover.»

Døden inntar livet deres. Sommerhuset fylles av rullestol, bekken, dostol, ei sykeseng. «Jeg vil ha liv», tenker Agnes: «Alt vi tok for gitt. Jeg vil ha hverdag. Rutiner. Dager uten dramatikk. Smøre matpakke, gå på jobb som vanlig».

Boka kunne i og for seg like godt hatt tittelen «Scener fra et ekteskap». Like mye som nåtidsskildringer består boka av scener fra barne- og ungdomstida. De to vokste opp på ei lita øy i nord og var naboer og barndomsvenner. Eivind gikk i søvne og hadde epilepsi. Agnes` far var distriktslege og Eivind ble en slags ekstrasønn i huset. Gjennom spredte minner følger vi hvordan deres barnlige vennskap forandres til ekteskapelig kjærlighet.

Det mest brutale

Det er noe utsøkt over Nitters skrivestil. Det liksom flommer over, elegant, poetisk, behagelig tross det ubehagelige temaet. Erindringer flettes inn i hverandre, dialoger og minner. Visse steder blir det nesten for lekkert og litterært. Det gjelder spesielt Agnes` fjerne og ulykkelige kunstnermor, som mer minner om en kvinne fra attenhundretallets litteratur, eller også en kvinne hos Hamsun. Spesielt da øyfolket gjør narr av moren fordi hun får et digert flygel sendt opp til den værharde lille øya. Agnes` mor bærer på en dyp sorg. Hun mistet Sofus, Agnes lillebror da han ble født. Tapet av Sofus, symbolisert gjennom den lille ull-lua Agnes alltid bærer med seg i en silkepose, er en slags sorgtråd i boka. Men også dette blir en tanke litterært påtrengende.

Det mest brutale, men kanskje også mest diffuse, er Agnes´ forhold til sønnen. Det er et ikke-forhold. Hun har siden fødselen følt ham som en fremmed, en gjøkunge, og synes han er kresen, urolig og sta. Når hun nå er den som har ansvaret for ham – det ansvaret Eivind alltid har tatt – glemmer hun foreldremøter og tannlegetimer. «Jeg orker ikke mitt eget barn, tenker jeg, jeg føler meg allerede så innestengt her, tåler alt og samtidig ingenting, hver­ken avstanden eller nærheten.»

Voldsom tematikk

Det er mye som bare antydes i denne boka, og sånn sett er den mer novellistisk enn en fullkommen roman. Nitter fletter inn urovekkende barndomsminner, som ikke følges opp. Blant annet da Agnes og Eivind som små finner et foto i morens nattbordskuff. Det er av faren, den snille og solide distriktslegen, naken foran en fremmed kvinne. Hun har tissen hans i munnen.

Visse av disse scenene kunne Nitter rett og slett droppet. Tematikken er voldsom nok som den er.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer