Anmeldelse: Mona Ringvejs bok «Dronning Ingerids land»

Virkelighetens «Game of Thrones»

Brutale hevndrap, barnekonger, svik og løgn. Det er borgerkrigens tid i Norge, da Ingerid dukker opp i spillet om tronstolen.

INNFLYTELSESRIK: Dronning Ingerid hadde stor innflytelse på sønnen Inge Haraldsson Krokrygg, som var konge fra 1136 til 1161. Tegningen forestiller Ingerid, Inge og lendmannen Gregorius Dagsson. Tegning av Erik Werenskiold.
INNFLYTELSESRIK: Dronning Ingerid hadde stor innflytelse på sønnen Inge Haraldsson Krokrygg, som var konge fra 1136 til 1161. Tegningen forestiller Ingerid, Inge og lendmannen Gregorius Dagsson. Tegning av Erik Werenskiold. Vis mer
Publisert

BOK: Sagaskrivere har til alle tider framhevet det storslagne og dramatiske. Altfor ofte er kvinnenes liv og virke i det store spillet om makten bare blitt synlig i små lysglimt. Mona Ringvejs styrke som forfatter er hennes evne og vilje til å hente fram historiens skyggeskikkelser.

«Dronning Ingerids land»

Mona Ringvej

Sakprosa

Forlag: Spartacus
Utgivelsesår: 2022

«Henter fram dødsdansen rundt den norske kongetronen.»
Se alle anmeldelser

Boka «Dronning Ingerids land», Ringvejs første etter den kritikerroste «Landet mot nord» fra 2020, handler om dronningen som levde et dramatisk og omtumlet liv i borgerkrigenes tid på 1100-tallet, omgitt av skikkelser som ektemannen Harald Gille og sønnen Inge Krokrygg.

De skulle alle prege et brutalt og blodig kapittel i norgeshistorien. Det er virkelighetens «Game of Thrones» vi er vitne til i denne boka.

«Løsaktig»

I Norsk biografisk leksikon heter det, nokså nedlatende, at Ingerid Ragnvaldsdatter blant historikere har vært «ansett som en løsaktig kvinne som nærmest gikk på omgang blant stormenn».

Dette bildet vil Mona Ringvej endre på.

Det er ingen lett oppgave ettersom kildene ikke bare er ensidige, men også mangelfulle, ja ofte helt fraværende. Vi har Snorre, Saxos danmarkskrønike, og den anonyme forfatteren av «Morkskinna». Og Ringvej påviser at også disse overleveringene ofte er uetterrettelige; de er nedtegnet lenge etter at begivenhetene fant sted.

FORTELLERSTEMME: Forfatter og historiker Mona Ringvej har som forsker jobbet med politisk idéhistorie i antikken og på 1700- og 1800-tallet. Foto: Marthe R. BullMona Ringvej
FORTELLERSTEMME: Forfatter og historiker Mona Ringvej har som forsker jobbet med politisk idéhistorie i antikken og på 1700- og 1800-tallet. Foto: Marthe R. BullMona Ringvej Vis mer

Som forfatter er Mona Ringvei god når hun utfyller det sparsomme kildematerialet med egne bemerkninger. Hun skriver for eksempel at «man kunne forvente at» dronningen — etter å ha født ni barn — «skulle slå seg til ro». Varianter som «det er vel ikke alt for spekulativt å tenke seg at» fungerer godt i andre sammenhenger.

For historikere er det å begi seg inn i hodet på folk med antakelser og forutsigelser et farlig farvann, men Mona Ringvej klarer kunsten å sno seg troverdig mellom mange av fagets feller.

Fire ekteskap

Men hvem var Ingerid? Hun ble født i 1105, sånn cirka, som datter av svenskekongen Ragnvald Ingesson Knaphövde og en ukjent kvinne. Hun var gift fire ganger, så ingen kan bestride at mektige menn var involvert i livet hennes. Men det betyr ikke at Ingerid etter hvert var en passiv brikke i spillet om den norske tronen.

Først sto hun barnebrud med den 30 år gamle tronkreveren Henrik Svendsen Skadelår som higet etter dansk kongetittel. Han døde visstnok noe så sjeldent som en naturlig død i 1134.

Samme år inngikk Ingerid ekteskap med kong Harald Gille, og blir dronning i Norge. Gille er både troløs og festglad. Han har allerede to sønner, og med Ingerid får han sin tredje. Sønnen Inge, som seinere fikk tilnavnet Krokygg.

Den utsvevende Harald Gille befant seg i seng med sin frille, da han blir drept av Sigurd Slembe natt til 14. desember 1136. Samme natt tok Ingerid hånd om alle guttene som deretter skulle hylles som barnekonger og komme i dødelig kamp med hverandre.

Det skjedde året etter, i slaget ved Minne nær Mjøsa. Der vant Inges menn slaget mot halvbroren Sigurd Munn - som ble kalt så fordi han hadde hareskår. Inge, som bare var to år gammel, ble båret rundt i striden som et trofé skjult i en kappe. Han skal ha blitt så hardt kvestet, at han siden fikk tilnavnet Krokrygg. Som konge var han pregløs og utrettet lite, og 25 år gammel døde han i et slag.

Politisk innflytelse

Ingerid giftet seg for tredje gang, og om hennes ekteskap med Ottar Birting framhever Ringvej at Ingerid da var en mektig eiendomsbesitter, hun hadde kongens gunst, og politisk innflytelse.

Sitt fjerde og siste ekteskap inngår hun med lendmannen Arne Kongsmåg Ståreim, og sammen får de sønnen Niklas. Han skulle seinere bli kjent over hele riket som Niklas Arnessson, biskopen som samlet en hær for å nedkjempe kong Sverre og birkebeinerne.

Den tid og det land Ingerid ble født inn i, var borgerkrigenes tid i Norge. «Det var en tid», skriver Ringvej, «der de tre skandinaviske landene hadde viklet seg inn i en dødelig stollek rundt tronen. I en nærmest rituell dans, der aktørene var bevæpnet med svik og våpen i kampen for å få satt seg i tronstolen, bare for å bli drept ikke lenge etterpå».

Noen sier at noen muslimske kvinner i Norge lever som kvinnene i middelalderen. Men kvinnene i Norge hadde den gang en forbausende fri stilling. Ingerid kom fra en god ætt, men levde ikke i et ættesamfunn. Hun levde i et samfunn av individer, kjernefamilier og allianser i stadig bevegelse.

Kilder sier at dronning Ingerid trolig døde omkring 1170.

Rå som Nesbø

Mona Ringvej skriver god prosa; språket er flytende og lettlest. Men det er tidvis tungt å forholde seg til krokryggene, de skakke, de blinde og de berrføtte, og Sigurd Slembe, da. Navnet kommer av slem, rett og slett.

Ringvej vil helst ikke utelate noe. Og det kan etter min smak bli for mye av det gode. Jeg anser Tore Skeie, som i 2018 utga «Hvitekrist» som en bedre historieforteller, skjønt sammenlikningen er urettferdig i det «Hvitekrist. Om Olav Haraldssons tid» er skrevet i en sjanger som upresist kalles historiske romaner.

Ringvej skriver faghistorie henvendt til et ufaglært publikum, men hun står ikke tilbake for Jo Nesbø hva råskap angår.

Hør bare hvordan Sigurd Slembe fikk gjennomgå i slaget på Holmegrå. De knuste, armer og bein, skriver Ringvej, de dro klærne av Sigurd, forsøkte å flå ham, men ga opp fordi han blødde for mye; i stedet pisket de mannen til all huden forsvant. «Så brakk de ryggen hans med en stokk, dro ham bort til et tre og hengte ham først, for deretter å halshugge ham og begrave ham i en steinrøys.»

Silk var råskapen som rådde hundre år etter at Olav den hellige kom med hvitekrist til landet i nord.

Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer