BOK: Jeg-personen i Kathrine Nedrejords nye roman, «Forbryter og straff», er voldtatt og partert. Partert i den forstand at hun er delt i to, i en før- og en etter-person. «Jeg» er den hun er nå og har vært i de fira åra som er gått siden voldtekten i ei mørk og regnfull Paris-gate. «Hun» er den hun var før overfallet.

«Det er en metamorfose. Hun blir meg. Og etter at hun blir meg, dør hun. Vi slepper taket i hverandre», skriver hun. I Nedrejords forrige roman, «Forvandlinga» fra 2018, beskrives denne voldtekten og dens lammende konsekvenser i all sin gru. Det er nesten uutholdelig lesning; boka burde vært påtvunget kveldslektyre for alle som soner voldtektsdommer.

Den nye romanen er like intenst vond og demonstrerer med all tydelighet traumets langvarige, og i mange tilfeller nesten invalidiserende, kraft. Her forsøker jeg-personen å skrive traumet av seg, ved å skrive om «han», altså voldtektsforbryteren. Det skal vise seg å være en vanskelig oppgave. I forsøkene på å lese seg opp på voldsforbryteres mentalitet, i avisenes krimreportasjer, i romaner, i dokumentarlitteratur og -filmer, gjør hun seg interessante refleksjoner om vår tids syn på rollefordelingen mellom offer og overgriper. Hvilke fortellinger er det som gjelder i dag?