En dag besøkte journalist Maria Lavik sitt favorittnettsted, hjemmesiden til Statistisk sentralbyrå. Der leste hun en artikkel om barn som vokser opp i lavinntektsfamilier. Den fortalte at 115 000 barn lever i fattigdom i Norge i dag. Det er mange, rettere sagt er det ett av ti barn, med andre ord et par tre stykker i hver skoleklasse.

Hun stirret på en graf. Den viste at antallet er tredoblet siden 2001. Men kommer den bratt stigende kurven til å flate ut? Eller kommer den bare til å fortsette å stige? I «Vi, dei fattige» forteller Lavik historiene til åtte familier bak tallene og prosentandelene. Det er blitt en viktig, tankevekkende og velskrevet bok om et samfunnsproblem vi ikke ser ut til å løse.

Fattigdom på dagsorden

De siste ukene er det ikke våre folkevalgte som har satt søkelys på dette skammelige problemet, men forfattere og debattanter. Nylig utkom Maria Navarro Skarangers roman «Emily forever». Portrettet av en ung gravid kvinne og kommende alenemor fikk anmelderen i herværende avis til å tenke på «håpløsheten i Amalie Skams naturalistiske historier om nedarvet fattigdom». Denne uka publiserte advokat og forbrukerøkonom Derya Incedursun et debattinnlegg i VG om skammen ved å vokse opp som fattig.