Beste birolle: Fjellrosa (8)

Fredag går Eva Isaksen på rød løper i Haugesund. For snart ett år siden sto hun i to graders luft, med regn i ansiktet, gjørme på beina og en stusselig buss som eneste tilfluktssted.

Av TRYGVE AAS OLSEN

Skal du lage film i Norge, bør du være godt kledd - og forberedt på det verste. Som for eksempel; å skulle få ei ku og en svensk stuntmann i flygende BMW til å opptre med perfekt timing i samme bilde.

- Å regissere kyr er ikke det enkleste, men det finnes dummere dyr, sier regissør Eva Isaksen.

Geiter ikke ålreit
Hun har nemlig forsøkt seg på geiter også, som i motsetning til kyrne bare løp mot kamera - for å undersøke om det lot seg spise opp. Filmkyr, derimot; de løper i alle retninger - også i den riktige, hvis de bare blir husjet på av kvalifiserte filmarbeidere.

Vi er på en avsides grusvei i Asker utenfor Oslo. Datoen er 10. november 1997, siste dag med utendørs opptak på Isaksens spenningsfilm «Cellofan - med døden til følge».

Hoppsann
Den svenske stuntmannen Göran Lindström har lovet at BMW'en skal lande med passasjersiden ned, men selv en erfaren bilhopper som Lindström får problemer med nedslaget når farten på hoppkanten er 45 kilometer i timen. Og hoppkanten er en meterhøy gråstein i veikanten.

Tre ganger ender svevet på alle fire hjul.

- Så lenge bilen går, så tar vi ett til, sier fotograf Erling Thurmann-Andersen.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Lindström tar sats igjen, flyr seks-sju meter gjennom lufta, griper tak i passasjersidens sikkerhetsbelte, legger overkroppen flatt over begge framsetene - og lander på taket.

- Puh! Så du kua?

Eva Isaksen aner nok at dette er bilens siste reis og roper til «second unit»-fotograf Hallgrim Ødegaard, hvis oppgave er å fange Fjellrosa (8) mens hun vandrer inn i bildet der Lindström flyr i bakgrunnen.

Geniale innskudd
Vi hurtigspoler til 6. februar i år: Regissøren sitter innelåst på et kott hos Norsk Film på Jar i Bærum, sammen med klipper Pål Gegenbach og tre dataskjermer.

- I går var det en skikkelig «darling» som gikk fløyten. Det var en helt praktfull scene, men den stanset framdriften i filmen. Så det var ingen bønn, sier Isaksen.

I 12 uker sitter de slik, klipper vekk og syr sammen timer med opptak til passe spillefilmlengde.

- Det kjipeste jeg gjør er å se filmen etter første klipping. Jeg er en sånn regissør som synes man kan koste på seg noen bisetninger og innskudd i en film. Kunsten er å gjøre innskuddene så geniale at de ikke kan klippes vekk.

Dagblad-drama
Ikke Fjellrosa!? Er hun klippet vekk? Vel, kunsten å lage geniale innskudd er nok enklere med mer medgjørlige aktører enn en veltesikker BMW og en selvsikker ku.

Og fire dager etter ku-opptakene står Isaksen inne i redaksjonslokalene til Asker & Bærums Budstikke, med mennesker foran kamera.

Svenske Kelly Tainton er «Peter Olin», Trond Høvik er «vaktsjef Torkildsen» - og begge er de opptatt av hva «Marianne Hovden» (Andrine Sæther) gjør ute i Østfold-bygdene.

Hovden er journalist i Dagbladet, Torkildsen er hennes brumlebass av en sjef, Olin er svensk medieforsker på besøk i Akersgata.

Mord og trusler
Hovden og Olin er på vei til en middagsavtale da hun får telefon fra sykehuset der hennes far Jacob (Per Christensen) ligger kreftsyk og venter på døden. Han ber henne gjøre ham en siste tjeneste; brenne noen papirer han har gjemt hjemme, uten å se hva de inneholder.

Journalisten tar med seg forskeren til farens hus, finner papirene - og leser: Trusselbrev og mordanklager mot faren, sammen med avisutklipp om mordet på en ung kvinne i bygda der han virket som sogneprest for 25 år siden.

Hovden reiser til bygda - under dekke av å skulle lage en reportasje om et lokalt behandlingssted for rusmiddelbrukere - men i virkeligheten for å finne farens fortid.

Fire bilvelt
Det er i jakten på denne at hun råkjører med BMW'en og der er vi tilbake i Asker igjen:

- Stille! Kjør kamera! Værsågod ku!

Det er noe med innspillingsleder Mikkel Ohrviks stemme som forteller oss at han ikke begynte i filmbransjen på grunn av sin kjærlighet til krøtter.

Men Fjellrosa er i et øyeblikks godlune og lokket av en neve salt lusker hun avgårde mot bilen, som ligger på taket i krattskogen. Kua skal titte inn gjennom det knuste sidevinduet og møte blikket til en desperat Andrine Sæther - som henger opp ned i bilbeltet og akkurat har funnet ut at hun fortsatt lever.

- Hvis vi får til dette bildet, vil dere få se forskjellen på mannlig og kvinnelig actionfilm, sier Isaksen.

Egen stemning
Og, jada, hun fikk til bildet. Fjellrosa gjorde sin filmdebut til alles tilfredshet.

- Det ble en av de beste scenene i filmen, sier Isaksen.

Men ikke mer enn ett minutts film eller så og de resterende 84 minuttene er også påvirket av flaks og uflaks, solskinn og uvær, smil og gremmelser - og hvis kudagen var vellykket, hvordan må ikke de andre opptakene ha vært? - og nå skriver vi torsdag 20. august 1998 og Isaksen tør nesten ikke tenke at det bare er én uke til hun skal til Haugesund med premiere og blitzlamper og rød løper og kanskje hjelper det med en røyk mot redselen for disse terningkastene i avisene som betyr så mye og...

- Men hva synes du selv? Klarte du det, å få fram forskjellen på mannlig og kvinnelig action?

- Jeg tror filmen har fått en stemning - en som er filmens egen - og det er det viktigste, sier Eva Isaksen.

Men er det nok? Kan regissøren pakke Haugesund-kofferten neste år også, som Amanda-nominert? Eller bør prisen gå til Fjellrosa, for beste birolle...