Influenser og blogger Marna Haugen (41) har ved flere anledninger vært åpen og ærlig om livets oppturer og nedturer.

Blant annet har hun snakket åpent om at hun har vunnet kampen mot kreft to ganger: Kreft i morkakevev med spredning i 2012 og livmorshalskreft i 2019.

- Livet suger av og til

Overfor Dagbladet har Haugen tidligere forklart at hun har følt seg alene med ettervirkninger av sykdommen, og at det er viktig å snakke om selv om det er et privat tema.

- Jeg merker det jo selv, uansett hva jeg snakker om når det kommer til kreft, at jeg får mange tilbakemeldinger fra andre.

- Det er på alle områder når det gjelder kreft. Det er så mange det angår og så mange som føler seg alene.

- Skjønte det ikke

I podkasten «Ida med hjertet i hånden» åpner Haugen seg ytteligere om da hun fikk den tunge beskjeden for andre gang.

- Et levende mareritt

41-åringen hadde vært inne til en konisering (fjerning av ytre del av livmorshalsen journ.anm.), som hun hadde gjort flere ganger før. Etter den siste runden hadde hun imidlertid ikke fått tatt ordentlige prøver. Det skulle ta halvannet år før hun fikk en magefølelse om at det var på tide å ta en ny sjekk.

Hun er i bilen med sine to barn på vei til Sunnmøre når sykehuset ringer for å fortelle om resultatene. Legen ber henne ringe sykehuset tilbake når hun er fremme.

Når 41-åringen ankommer morens hus, ringer hun tilbake. Hun får beskjed om at det var blitt funnet en svulst, og at den måtte behandles fort.

Bytter navn

- Jeg var hjemme hos mamma på Sunnmøre da jeg fikk kreftbeskjeden. Jeg tror ikke jeg skjønte det helt selv, men jeg gikk rett opp i stuen og sa: «Ja, da har jeg fått kreft igjen, da», forteller hun til Dagbladet.

- Det verste med å fortelle noe sånt til familien er å se frykten i øynene deres, for det tvinger en til å se alvoret i det selv, og ingen liker å være redd, legger hun videre til.

Fikk ikke være med barna

Til Fladen forteller Haugen at det ble viktig å tillate seg selv å være sårbar. Men det var uvant å plutselig måtte la andre hjelpe.

- Jeg kunne ikke være med ungene, engang. Jeg tålte ikke lyd, jeg måtte ligge på et stille rom. Det er veldig uvant for meg, som egentlig kan være litt emosjonelt avkoblet til tider, i hvert fall når det brenner litt på dass.

- Vet ikke hvor lenge jeg har igjen

- Når du sitter inne på det radioaktive rommet - jeg har fått radioaktiv injisering - fikk jeg ikke klemme mine egne barn den dagen. Det var helt grusomt.

Radioaktiv injisering, også kalt nukleærmedisin, er ifølge Helsenorge en type bildediagnostikk der pasienten får tilført radioaktive stoffer før bildetaking - som for eksempel MR, røntgen og ultralyd. Vanligvis sprøytes stoffene i en blodåre. Ved noen spesielle undersøkelser får du en kapsel som du skal svelge.

Viktig med åpenhet

Haugen har flere ganger vært åpen om kreftsykdommen, og forteller til Dagbladet at det fineste med å tørre å være åpen er å se at det er til nytte for andre kreftpasienter.

- Jeg har hundrevis av mailer fra kvinner som finner trøst i mine bloggposter som jeg skrev i den perioden. Jeg ser også at mange kvinner går og bærer på frykt alene, for eksempel om man har celleforandringer og er i et forløp der man venter på svar og kanskje er redd for å ha fått livmorhalskreft.

- Å være åpen kan gi andre mot til å snakke med sine egne nærmeste og ta imot støtte og det syns jeg er veldig fint å ha bidratt til, understreker hun.

- Shit jeg har kreft

I april delte Fladen at det var funnet kreft i to svulster hun hadde operert bort i skjoldbruskkjertelen. Derfor må hun gjennomgå en indre strålebehandling, som betyr at hun skal få i seg radioaktivt jod. Programlederen skal behandles på Radiumhospitalet.

Deler helseoppdatering

Videre skal hun være isolert i fire dager på Radiumhospitalet, i et rom med betongvegger.

I podkasten råder Haugen Fladen til å våge å være redd. Selv forteller programlederen at hun ikke er spesielt redd, men at det likevel er tøft.

- Det meste av kreften er ute, det er en forebyggende behandling for å ikke få ny kreft og ta bort eventuelle rester. Jeg er ikke redd for å dø, for jeg skal ikke det - jeg vet jo det. Men det er fortsatt tungt å være en som har kreft, selv om det ikke er farlig. Jeg legger meg og tenker: «Shit, jeg har kreft. Jeg skal på radiumshospitalet om to uker».