SITT ANSVAR BEVISST: Nina Owing og Yama Wolasmal er godt kjent for den gjengse nordmann. Nå forteller de om sin programlederrolle i Dagsrevyen. Foto: NTB Scanpix
SITT ANSVAR BEVISST: Nina Owing og Yama Wolasmal er godt kjent for den gjengse nordmann. Nå forteller de om sin programlederrolle i Dagsrevyen. Foto: NTB ScanpixVis mer

Nina Owing og Yama Wolasmal:

Dagsrevyen-profilene avslører sin verste dag på jobb

- Jeg måtte si til mine kolleger ute: «Hva hørte dere?».

(Dagbladet): Tidligere denne måneden ble årets Gullruten-nominerte presentert i Østbanehallen i Oslo.

Da ble det også kjent at Dagsrevyen kan stikke av med prisen for «Beste nyhets- eller aktualitetsprogram», noe man vil få svar på under selve utdelinga i Bergen i mai.

Til stede for å representere NRKs flaggskip under offentliggjøringa torsdag, var ingen ringere enn to av programlederne, Nina Owing (59) og Yama Wolasmal (36).

At det er stas å bli nominert, legger ikke tv-profilene skjul på. Begge understreker likevel at de ikke ene og alene kan ta all heder og ære.

- Dette er teamarbeid. Folk ser eksempelvis bare meg og Nina, men vi har et enormt lag bak oss bestående av produsenter, vaktsjefer, reportere ... Altså, hva er vi uten reportere? Ingenting, konstaterer Wolasmal og Owing overfor Dagbladet.

- Sjokkerende

Ved live-tv har historien vist at det kan oppstå uforutsette hendelser og klønete situasjoner. Både Owing og Wolasmal har nok erfaring til å håndtere slike episoder.

Å skulle forholde seg profesjonell og samlet når man viderebringer nyheter av ytterst tragisk karakter, er imidlertid noe helt annet. Det har spesielt Owing fått erfare.

59-åringen er ikke i tvil om hvilken arbeidsdag som har vært den tøffeste påkjenningen for hennes del.

- Det var 22. juli-natta, ingen tvil. Jeg satt hele natta på sending og på kvelden trodde vi at det var sju døde. Man trodde ikke sine egne ører det sekundet på morgenen hvor politiet fortalte antallet. Da tenkte jeg: Dette kan ikke være mulig. Jeg turte rett og slett ikke å gjenta tallet på sending. Jeg måtte si til mine kolleger ute: «Hva hørte dere?». De sa: «Vi er ikke sikre, vi må spole tilbake». Det var et så høyt tall, at man ikke klarte å si det. Det husker jeg. Det var helt ... Sånne dager er sjokkerende. Kjempetungt, minnes Owing.

Artikkelen fortsetter under annonsen

- Unaturlig

Selv om 59-åringen har lengre fartstid i Dagsrevyen enn sin 36 år gamle kollega, har også Wolasmal fått erfare at det tidvis kan være utfordrende å legge fra seg jobben etter endt arbeidsdag.

- Jeg klarer ikke det. Det vil være unaturlig å si at når vi går ut døra i NRK, etter en slik dag, at vi klarer å legge jobben fra oss. Slike opplevelser tar du med deg. Selv er jeg preget av det når jeg kommer hjem. Det er noe en går rundt og tenker på, forteller han, før Owing legger til:

- Sånn som akkurat den natta tenker man: Traff man tonen for dem som faktisk sitter på andre siden og er berørt av dette? Uttrykte man seg på en riktig måte? Fikk man stilt de spørsmålene en skulle? Det er også en faktor oppi det hele.

ÅPEN: I en videoblogg på åpner Sofie Nilsen opp om hva som skjedde på Utøya 22. juli 2011. - Aldri før har jeg åpnet meg på denne måten. Ikke til familie, venner eller psykolog, skriver hun på bloggen. Video med tillatelse fra Sofie Nilsen. Se hele her: http://sofienils1.blogg.no/v_1500513389_min_historie_utya__2207videoblogg.html Les mer her: h... Vis mer

- Stor anerkjennelse

Begge mener at det i utfordrende saker er viktig å bruke den kunnskapen en besitter.

- Man må ta på seg den profesjonelle hatten og tre inn i rollen som journalist. Man skal stille spørsmål, man skal opplyse publikum og belyse saken på best mulig måte. Da må en holde hodet kaldt, sier Owing.

- Rett før man går på sending er du i en slags omstilling. Da vet du at du går inn i rollen som journalist. Du skal snakke og stille spørsmål på vegne av folket. Sånn sett er denne nominasjonen en stor anerkjennelse til Dagsrevyen som har holdt stand i nesten 60 år, legger Wolasmal til.

At nyheter både engasjerer og provoserer, får programlederne bevist gjennom tilbakemeldinger i form av både ris og ros fra seerne. Selv mener Owing og Wolasmal at de er privilegerte.

- Jeg tror at vi på en eller annen måte er som en slags familie for de der hjemme. Det er jeg stolt av, og det betyr også at vi har et stort ansvar for å være korrekte, og for at ting skal være ordentlig. Vi er ydmyke i vår rolle og synes det er utrolig fint at folk fremdeles følger med og er interessert.