Intervjuet med Jens og Ellen Aabol ble gjort 16. desember, to uker før Jens Aabols bortgang. Saken publiseres med samtykke fra Ellen Aabol.

MOSS (Dagbladet): Influenser Ellen Aabol (22) deler stadig matoppskrifter, restaurantanmeldelser og humoristiske snutter med sine nesten 174 000 følgere på TikTok.

9. september delte 22-åringen imidlertid en langt mindre hyggelig video på appen.

Den omhandlet faren hennes, Jens Aabol (59).

«Min pappa, Jens, har blitt diagnostisert med benmargskreft», forteller influenseren med bristende stemme til sine mange tusen følgere.

29. desember, klokka 06.08, dør Ellens pappa. Her kan du lese det siste intervjuet med Ellen og Jens Aabol.

Konfronterte foreldrene

Når Dagbladet møter far og datter i Moss, er det for å ta den vanskelige samtalen om døden og det å skulle miste en av sine nærmeste.

Ellen og faren tar plass i den blå sofaen i stua, og tonen blir raskt alvorlig. Det de skal snakke om i dag, er både sårt og vanskelig.

I sommer fikk Jens smerter i ryggen. Han mistenkte prolaps, men sykehuset ønsket stadig flere MR-bilder av 59-åringens rygg.

Dattera Ellen ante raskt ugler i mosen.

- Han hadde sagt at det var prolaps, og de skulle ta en MR til. «Enda en MR? Nå er vi oppe i fem MR? Hva er det med alle disse MR-greiene? Hva skjer?», minnes hun.

Ellen var sikker på at det var noe foreldrene ikke fortalte henne.

Til slutt dro hun til Moss for å konfrontere dem.

- Jeg skjønte det jo, forklarer hun.

I sorg

- Pappa dro på butikken og jeg sto igjen med mamma. Så sa jeg «legg kortene på bordet og si hva som skjer». Og da sa hun at jeg måtte snakke med pappa.

Da Jens kom hjem, viste han dattera bildene av ryggmargen.

Fra før har 59-åringen en sjelden form for kreft, NET-kreft. Det er imidlertid noe man dør med og ikke av, forklarer Jens.

Legene trodde symptomene var en utvikling av NET-kreften, men mente det ikke var grunn til bekymring, ifølge Jens.

- Med det som lovnad sa pappa: «Dra på ferie». Det hadde jeg nemlig planlagt med venninna mi. Vi skulle en tur til Kypros.

Mellom bading og paraplydrinker venter Ellen på å høre fra en eiendomsmekler om en leilighet hun ønsker å kjøpe i Oslo. Samtidig får hun løpende oppdateringer om farens tilstand.

Så kommer telefonen hun frykter aller mest. Ellens mor, Kristin, ringer og forteller at faren har benmargskreft.

- Så ringer mekler samtidig som jeg er på telefonen med mamma. Så jeg er sånn «du, jeg må legge på jeg» i halvveis sjokk. Og så tar jeg telefonen og mekleren sier: «Gratulerer, leiligheten er din! Hva føler du nå?».

- Ja, hva følte du?

- Jeg klarte ikke å si noe. Det var bare en lang stillhet. Fordi du går jo i skikkelig sjokk, du vet jo ikke helt hva du skal gjøre og si. Sist gang jeg kjøpte leilighet, så var det jo en lykkerus uten like, forklarer hun, og fortsetter:

I sorg over død sykkelprofil

- «Hva skal jeg gjøre nå? Skal jeg le, skal jeg gråte? Skal jeg hoppe av glede eller skal jeg skrike?». Det var bare å si «takk» og legge på, og da brøt jeg helt sammen.

Alt Ellen ønsket var å komme seg hjem til Moss for å være med pappa. Hun hadde derimot blitt forkjølet under ferieturen, og måtte vente ei uke i leiligheten sin i Oslo før hun kunne se foreldrene.

Faren hadde allerede begynt på cellegift, noe som svekker immunforsvaret. Hun ville ikke risikere å smitte ham.

- Mamma var jo rundt pappa, så jeg kunne ikke være med henne. Jeg kunne ikke dra til deg heller, for det er jo risiko for smitte, sier hun og henvender seg til faren.

- Den siste jula

Siden september har Jens vært gjennom flere runder cellegift, strålinger ved Radiumhospitalet og operasjoner.

Til daglig er mossingen avhengig av rullestol og hjelp fra kona Kristin. Han tar om lag 20 piller om dagen for å holde smertene i sjakk.

Kreften har også hatt stor innvirkning på trebarnsfarens mentale helse.

- Jeg er så langt nede som det går an. Mitt største ønske er å dø, forteller han.

- Hvordan er det å høre det, Ellen?

- Det er jo vondt, men det er vanskelig å vite hva man kan si og gjøre også.

Jens sender dattera et trøstende blikk.

Hun utdyper:

- For selv om vi står på sidelinja og bidrar der vi kan, så er det ikke vi som kjemper oss gjennom smertene som han har. Det er ikke vi som må kjempe mot kreften og være villige til å gå gjennom det helvetet som han går gjennom, forteller influenseren.

Kreftsykdommen har ført til ærlige og dype samtaler mellom familien om livet og døden.

Jens forklarer prognosen slik: det er 50 prosent sjanse for at han overlever i mer enn fem år.

Han føler seg likevel klar for å dø.

- Jeg ser på dette her som den siste jula.

- Det er vondt å høre, svarer Ellen.

- Ja. For to måneder siden så trodde jeg at det skulle bli flere juler. Så tanken på døden, den har kommet fortere enn det jeg hadde trodd, innrømmer Jens.

- Et enormt tap

- En drøm om å bli fulgt opp alteret

Influenserens juleplaner var egentlig satt til Sør-Afrika med en venninne.

- Men det er det bare å avlyse. Jeg tror nok vi alle ser på dette som vår siste jul. Og siste nyttår, sier Ellen alvorlig.

Ellen har alltid tenkt at hun skulle ha pappa i livet lengre enn til tjueåra.

- Vi har alltid hatt en tanke om at han skal følge oss ned alteret, både jeg og søsteren min. Han skal se oss få barnebarn, forteller Ellen med blanke øyne, og fortsetter:

- Vi skulle jo se Irland. Vi planla det i sommer, en roadtrip gjennom Irland og Skottland. Det blir det antakeligvis ikke noe av.

Ellen synes det er vanskelig å tenke på livet uten pappa.

Han som heiet på sidelinja da hun som 15-åring sto på scenen i Melodi Grand Prix Junior, holdt henne i hånda gjennom de vanskelige tenåringssåra og trøstet henne gjennom kjærlighetssorg som ung voksen.

- Vi har et kjempetett forhold, forklarer Ellen.

Jens nikker enig.

- Blir litt bitter

Før Jens ble syk var han en aktiv pappa og farfar som var til stor hjelp for sine tre barn. Den aktive 59-åringen har besøkt flere av verdens hjørner og besteget fjelltopper.

Livet har tatt en helomvending.

- Blir man bitter, Jens?

- Ja, man blir litt bitter, fordi man kunne hatt noen gode år nå. Jeg hadde trodd at jeg skulle ha sekstiårene til å gjøre litt morsomme ting.

Jens drømte om en pensjonisttilværelse bestående av mye reising og å få være aktivt til stede for barn og barnebarn.

Nå ser han annerledes på framtida.

- Jeg ser også på kona, hun blir mer og mer min egen personlige sykepleier, og hun skal ha sitt eget liv også. Hun skal ikke varte opp meg resten av livet. Jeg kan ikke gjøre noe her uten at hun er med.

- Skal jeg binde henne opp de neste fem åra?

Vanskelig å forholde seg til død

Da Ellen fikk vite at faren var kreftsyk, var det Jens som insisterte på at Ellen skulle være transparent med følgerne sine.

Hun var enig. Det ble en selvfølge å dele.

Med en klump i magen justerer hun mobiltelefonen og filmer beskjeden til tusenvis av følgere. Så trykker hun publiser.

- Jeg gråt da jeg trykket «publiser». Vi har snakket mye om det, og vi gjorde det med et håp om at noen skal finne støtte. Man føler seg veldig alene, selv om man vet at man ikke er det.

Det tok ikke lang tid før det tikket inn meldinger fra andre med liknende historier. Til tross for at mange relaterte seg til saken, snakkes det ikke nok om, synes Ellen.

- De åpner seg og man ser at det er et behov for å kunne snakke om det, folk trenger å snakke om det. Og det er også trist. Folk sender meldinger og sier at de ikke har snakket med noen om det og bare stengt seg inne.

Jens titter på dattera som sitter ved siden av ham i den mørkeblå sofaen og nikker bekreftende.

- Jeg trodde jeg var alene om dette her. Men alle har et forhold til kreft på en eller annen måte, forteller Jens.

- Vi håper det kan hjelpe noen til å føle at man ikke står alene i det. For det var noe av det vi følte da alt startet. Det er oss og ingen andre. Selv om vi vet at det er andre. Men det er ingen andre likevel, forklarer Ellen.

- Lev nå

Far og datter tror også folk flest synes det er vanskelig å måtte forholde seg til døden.

- Det framhever dette ordet «død». Kreft ender som regel med død på en eller annen måte, på kort sikt eller lang sikt, forteller Jens.

Sveins liv etter alkoholen

Familien Aabol bruker tid på å snakke om både testamente og begravelse. Men de har også bladd i fotoalbum, ledd sammen og hatt fine samtaler om de gode minnene de har skapt.

- Jeg har lært faren min bedre å kjenne, og vi har jo snakket mye mer regelmessig og lenger. Plutselig lærer jeg nye ting fra barndommen hans, forteller Ellen.

Ellen og Jens mener også at med en kreftdiagnose følger en tankevekker: ikke glem å leve mens du kan.

- Lev nå. Selvsagt, du skal tenke på at det kommer en morgendag også, men gjør noe mer enn bare jobb og plikter, sier 22-åringen.

- Jeg merker det, man tenker mer: «Kaster jeg bort tida mi nå, eller gjør jeg noe jeg faktisk har lyst til?». Noe som gir meg en verdi for meg selv, og ikke bare det samfunnet krever av meg, fortsetter hun.

- Det handler om å akseptere at det er en realitet. Og det er vanskelig, men det er bedre å innstille seg for å være takknemlig for den tida vi har hatt og den tida man har.

Pappa Jens er enig:

- Man må se døden og at døden er der. Ordet «død» er en del av livet også.

Denne jula ble familien Aabols siste med Jens. Tidlig den 29. desember forsvant han ut av tida.

- Pappa døde ikke av kreften, men en infeksjon på grunn av brudd i alle virvlene i korsryggen. Han takket nei til videre behandling på grunn av smerter, mangel på smertelindring og viten om hva han gikk i møte i tida fremover, sier Ellen når Dagbladet tar kontakt etter dødsfallet.

- Det betyr mye for oss å vite at han har betydd noe for flere enn bare familien.