Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer
Min side Logg ut

- Det er inni helsikes vanskelig å skrive en krimroman

Unni Lindell (54) går i skjul når hun skriver.

NESTE PROSJEKT: Her ligger det som etter alt å dømme blir årets neste salgssuksess; Unni Lindells nye krimroman. Kompanjong Fredrik Skavlan har kalt henne «The Golden Train Herself». Foto: Nina Ruud
NESTE PROSJEKT: Her ligger det som etter alt å dømme blir årets neste salgssuksess; Unni Lindells nye krimroman. Kompanjong Fredrik Skavlan har kalt henne «The Golden Train Herself». Foto: Nina Ruud Vis mer

(Dagbladet God torsdag):
Unni Lindell (54) står i det romslige, nei vent, svære, kjøkkenet sitt i en gråblå funkisvilla på Høvik i Bærum.

- Beklager, men det er litt kaos her, sier hun unnskyldende.

Bortsett fra to kjoler og en sminkepung på gulvet i gangen og papirer i vifteform på kjøkkengulvet er huset strøkent. Papirene er den nye krimromanen, prosjektet som tar all hennes tid om dagen.

HUN SKULLE HA friår, Unni. Så langt har hun utgitt to barnebøker, den ene nummer fem i serien om spøkelset Nifse Nella, og en barnesitatbok om nissen. Og nå er det altså denne krimromanen, «Djevelkysset».

Før satt hun på hemmelig sted, på hytta på fjellet og skrev krim. Livredd, med hammer og sag på nattbordet.

I dag sitter hun i skriveleiligheten sin, på Frogner i Oslo. Den heter «Utlandet», så hun slipper å lyve hvis folk ringer og spør hvor hun er når hun vil ha skrivefred.

- Det er inni helsikes vanskelig å skrive en krimroman.

- Jeg prøver å ikke å bli kjent med naboene i oppgangen. Jeg vil være i fred med skrivegalskapen.

LEKKERT: Unni Lindells kjøkken er hobbyhusmorens drøm. Foto: Nina Ruud
LEKKERT: Unni Lindells kjøkken er hobbyhusmorens drøm. Foto: Nina Ruud Vis mer

HUN BLIR EN annen person når hun skriver.

I «Utlandet» er det lapper og notater fra gulv til tak, og det er ikke lange periodene mellom hver gang hun tenker «Dette klarer jeg ikke». Så må hun ta seg i nakkeskinnet, som hun sier. Hver dag er kravet at hun skal skrive 2000 ord før hun får slappe av.

Hun lever i pysjen, på hvitvin, Fjordland og knekkebrød, og skriver seg innimellom rett og slett syk. En gang ble det så ille at hun måtte kjøres til sykehuset.

- Jeg blir deprimert og veldig sliten. Men det er så vanvittig deilig når man får det til. Jeg skriver for den følelsen.

- Jeg er så fornøyd, for jeg har funnet den perfekte intrigen, sier hun med et smil, med hvitvin og brie og kjeks framfor seg.

Den perfekte intrigen er viktig. Den er for eksempel den ekle isbilen som kjører rundt i nabolaget i krimromanen «Honningfellen». I den romanen bodde morderen i det gamle huset som sto der det svære kjøkkenet til Unni står i dag.

NABOLAGET ER EN viktig inspirasjon i forfatterskapet.

- Har du et godt forhold til naboene?

LOKKEBIFF: Katta Knut har et godt liv, men går sine egne veier. Matmor skjærer opp indrefilet til ham hver dag. Foto: Nina Ruud
LOKKEBIFF: Katta Knut har et godt liv, men går sine egne veier. Matmor skjærer opp indrefilet til ham hver dag. Foto: Nina Ruud Vis mer

- Her?

- Ja.

- Ja, her er det kjempegodt naboskap. Det er katter i alle fire husene rundt her. I august hadde vi felles hagefest med 90 gjester, festen strakte seg helt inn i naboens hage.

Før bodde hun i Trosterudveien i Oslo. Der var det litt for snobbete, som hun sier, uten å gå mer inn på det.

UNNI HAR EN grunntone, sier hun. Den beskriver hun som en blanding av ekstrem arbeidsomhet, et veldig fokus og mye empati.

- Jeg tror alle mennesker har en grunntone.

Grunntonen kan være vakker eller stygg.

- Ari Behn er en mann som har en vakker grunntone. Det irriterer meg hvordan den mannen har blitt radbrukket i mediene. Første gang jeg traff ham, hadde han ikke møtt Märtha ennå. Det var på en forfatterfest med Bokklubben, og han hadde nettopp gitt ut debutsamlinga si. Bokklubben inviterer ofte gamle forfattere, også gamle damer som ingen egentlig gidder å prate med. Og hvem satt midt blant damene og skjenket vin, trakk ut stoler og konverserte? Jo, Ari Behn. Han er en utrolig flott fyr.

DYREELSKER: Hun hater pels og elsker katter. Knut på 16 er gammel og sær. —?Ei katt med personlighet, sier Unni. Foto: Nina Ruud
DYREELSKER: Hun hater pels og elsker katter. Knut på 16 er gammel og sær. —?Ei katt med personlighet, sier Unni. Foto: Nina Ruud Vis mer

Å VÆRE KJENT kan medføre mye mediefokus.

- Greia er at grunntonen er den du opprinnelig er. Når du blir kjent skal alle skrive om deg. Det kan bli overflatisk. Da jeg ga ut «Slangebæreren» i 1996, tok det helt av. Jeg var med på så mye. Men jeg har aldri syntes det har vært vanskelig. Media vil jo ha sitt, men jeg føler jeg også er den media skriver om.

HUN ER EN kattekvinne. Hun elsker dyr, og katta Knut på 16 får oppklippet indrefilet av matmor hver dag.

Hunder er Unni derimot ikke så glad i. Hun er redd dem. Det hindret henne imidlertid ikke i å redde en hund som hadde løpt seg vill på Drammensveien for noen år siden.

Muligens går det fortsatt gjetord om den gangen Unni Lindell kom kjørende inn i blindveien i nabolaget med en hund i fanget og bilvinduer som gikk opp og ned fordi kjøteren tråkket på vindusåpnerknappene, mens hun selv grøsset av angst.

- Når vi er i utlandet, altså utlandet-utlandet, ikke leiligheten, må mannen min skjerme meg veldig, så jeg ikke ser dyr som har det vondt, for da ville jeg bare importert med meg alle sammen, sier hun.

DYREVERNER SOM hun er, har hun naturlig nok engasjert seg dypt i pelsdebatten.

Saken er så viktig for henne, at hun i forkant av dette intervjuet har skrevet ned et par tusen tegn for å få gjennom budskapet på riktig vis.

- Jeg blir provosert av pelskåper og pelskanter laget av dyr som ikke har levd et fritt liv. Det er helt forferdelig at Norge fortsatt, med statlig støtte driver med denne grove dyremishandlingen når 62 prosent av befolkningen er mot det. Mink og rev lever hele sitt liv på nettingbunn i bur på under én kvadratmeter. Pelsoppdrett er forbudt i våre naboland og i England, Østerrike og Sveits.

DA EN VISS Høyre-kvinne i fjor gikk i strupen på kjendiser som kjempet mot pels, men ikke for kvinner i bomullsindustrien, ble Unni rasende.

- Jeg må innrømme at jeg blir sinna bare jeg tenker på Julie Brodtkorb Voldberg. Det er skammelig hvordan hun slapp så lett unna i debatten i fjor. Hva har de to sakene med hverandre å gjøre? Jeg venter fortsatt på at Voldberg skal ta opp bomullskvinnenes sak, for jeg vil stå opp for dem også, men hele pelsdebatten var jo bare tullball fra hennes side.

I SOMMER BLE Unni farmor for første gang. Hun har to voksne sønner.

- Å se et lite barn vokse opp, det er jo det livet handler om, sier hun med myk stemme.

Venninne og veterinær Trude Mostue fikk mye oppmerksomhet da hun for en stund tid siden uttalte til God torsdag at de som ikke har tid til å være hjemme med barna mens de er små, kanskje ikke burde få barn.

Da Unnis barn var små, hadde hun dem hjemme, med tre dagbarn og sine egne.

På dagtid var det Unnis skift, på kveldstid mannen Per Christians. De to så ikke mye til hverandre.

- Jeg var en veldig ung mor, og vi hadde veldig lite penger. På kveldene serverte jeg på restaurant. Jeg ville at barna mine skulle få ro sine første år.

HUN OPPFORDRER foreldre til å ta egne valg, ikke gjøre som alle andre fordi de føler de må. Selv har Unni alltid gått sine egne veier.

- Jeg mener nok at ettåringer er for små til å gå i barnehage. Barn er ikke en ensartet gruppe, de er like forskjellige som oss voksne. Jeg synes det er mye institusjonspress. Mine gutter har blitt to flotte menn, selv om de ikke gikk i barnehage. Jeg skulle gjerne hatt dem over i barnehagen etter hvert, men det var ikke plass. Det viktigste er at folk får velge selv, synes jeg. Jeg er veldig for kontantstøtten.

Som farmor vil hun forsøke å la være å blande seg opp i sønnen og svigerdatterens valg. Men hun understreker at hun synes ettåringer er veldig små.

- Farmor skal stille opp så mye hun kan for Theo, som fortsatt bare er fem måneder. Jeg er villig til å droppe ei bok eller to for ham, altså. Vi skal sitte og se på gresset sammen, vi to.

I DAG HAR hun penger nok.

- Men det har jeg fader meg ikke alltid hatt.

Da hun ble mor som 20-årig Blindern-student på slutten av 70-tallet, med en mann på lærlinglønn, levde familien på den nette sum av 1900 kroner i måneden.

KJENT POSITUR: Alle bøkene i skrytehylla er selvsagt egne utgivelser. Foto: Nina Ruud
KJENT POSITUR: Alle bøkene i skrytehylla er selvsagt egne utgivelser. Foto: Nina Ruud Vis mer

- Jeg kan fortsatt kjenne på gleden av å kjøpe akkurat den maten jeg vil ha. Før hadde jeg kanskje en femtilapp i lommeboka da jeg gikk på butikken, og måtte regne sammen i hodet og legge tilbake ting.

UNNI OG Taekwon-Do-instruktøren Per Christian Garnæs (54) møttes da de var tenåringer. Han fridde da hun var 19, ved Henie-Onstad kunstsenter i Bærum. Fra andre etasje kan paret se ned på stedet den dag i dag.

- Vi måtte gifte oss i hui og hast da jeg ble gravid. Det var ikke så veldig romantisk. Lånt brudekjole, februar og slaps. Jeg var kjempekvalm. Men sønnen vår var veldig ønsket, altså.

Siden har de holdt sammen.

- Det er full likestilling hjemme hos oss, bortsett fra at mannnen min ikke pynter bløtkake, og jeg ikke skifter dekk, det er det eneste.

- Hva er hemmeligheten?

- Finn en snill mann. Å prate sammen er én hemmelighet. Vi kan sitte oppe halve natta og drikke vin og bare prate sammen. Og så er vi veldig fri. Vi henger ikke over hverandre.

SELV OM MANNEN er gressenkemann i uker av gangen, selv om det fortsatt er hardt, selv om hun har emigrert fra Bærum-boligen og bor i «Utlandet», er det noe som er litt annerledes denne gangen, med boka som skal komme neste år.

HEMMELIGHETEN:  Unni og mannen Per Christian Garnæs kan fortsatt sitte oppe halve natta og drikke vin og prate. Foto: Nina Ruud
HEMMELIGHETEN: Unni og mannen Per Christian Garnæs kan fortsatt sitte oppe halve natta og drikke vin og prate. Foto: Nina Ruud Vis mer

- Denne gangen har jeg så god følelse. Det er egentlig litt skummelt, for hver gang jeg har hatt en dårlig følelse, har det gått så bra.

En annen ting er forresten også annerledes. Hun har sluttet å la dyr drepes og mishandles i bøkene sine. Det ble for fælt.

- Du vet, meg og dyr. Å drepe ei katt er jo verre for meg enn å drepe massevis av menn.

Dette intervjuet sto opprinnelig på trykk i Dagbladets magasin God torsdag 10.11.2011.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media