Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer
Min side Logg ut

Striden om «Reisen til julestjernen»:

Dumt å tvinge «Reisen til julestjernen» til å være kristen

Kampen om Nationaltheatrets juletradisjon går rett inn i kulturkrigen i mange europeiske land.

Tegning: Finn Graff
Tegning: Finn Graff Vis mer

Nå krangles det så mye om julestjernen at det er like før den slukner og forsvinner. Nationaltheatret får ikke lenger sette opp den tradisjonsrike «Reisen til julestjernen», som de har spilt siden teatrets økonomidirektør Sverre Brandt skrev stykket i 1924. Rettighetshaver Regine Dyveke Brandt Qvenild, Brandts barnebarn, har i stedet gitt stykket til Folketeatret, i protest fordi hun mener Nationaltheatrets siste oppsetning, som var regissert av Kjersti Horn, skrev ut stykkets kristne budskap.

Det er mange som vil reagere på nyheten med et skuldertrekk. «Reisen til julestjernen» er ikke kjent som en teatertekst med overveldende litterære kvaliteter, for å si det på den måten. Brandt skrev sitt skuespill i ei tid da teatret desperat trengte en forestilling som kunne trekke publikum, og det er de som mener at det gammelmodige stykket i for stor grad legger beslag på teatrets program for barn, som ellers kunne vært fylt opp av nyere og mer energisk materiale.

Men Brandts stykke har sin magi og sin forunderlige effektivitet. Heltinnen Sonja er intetsigende hjertegod, men skikkelser som den rappkjefta Ole og den onde greven kan bli tydelige og medrivende scenefigurer. Det er en koselig historie, og når den har overlevd så lenge, er det ikke bare fordi Nationaltheatret har insistert på at det er dette små barn skal se.

OMDISKUTERT: Siste versjon av "Reisen til julestjernen". Foto: Berit Roald / Scanpix.
OMDISKUTERT: Siste versjon av "Reisen til julestjernen". Foto: Berit Roald / Scanpix. Vis mer

Noe av det underlige her er at kristendommen slett ikke gjennomsyrer «Reisen til julestjernen». Det er en og annen henvisning til Jesus, og det er Jesusbarnet selv som til sist kommer gjennom en engleskare for å gi julestjernen til Sonja. Men denne biten av forestillingen er over på fem minutter, mens de som ellers skaper intrigen, er heksa og greven, de hjelpsomme nissene og de freidige tjenerne.

Det er også en side av saken at filmatiseringene av «Reisen til julestjernen», fra 1976 og 2012, tar seg store friheter med historien, og i begge tilfeller gjør en endefram fortelling mer rotete og kjedelig. Den kanskje beste versjonen av julespillet er NRKs hørespill fra 1991, der kjente og karismatiske skuespillere som Wenche Foss, Per Aabel, Øivind Blunck og Henki Kolstad gjør sitt for å lade de enkle replikkene med liv.

Det kan altså ikke være ønsket om å bevare budskapet eller plottet i «Reisen til julestjernen» intakt som står bak når Nationaltheatret ikke lenger får beholde juletradisjonen sin. Jeg tror heller det er snakk om et ønske om å beholde en spesiell verden, en bestemt stemning, med kongehoff og prinsesser som kan kjennes igjen fra den europeiske tradisjonen for eventyr og operetter, med små, vevre ballettdansere som står klare i kulissene og et lett gjenkjennelig kulturelt bakteppe.

Det er vanskelig ikke å lese sinnet mot Nationaltheatret som en del av uroen som preger kulturdebatten i mange land: Frykten for at noe gammelt og kjært skal gå i oppløsning og gå tapt. Kanskje er det ikke avkristningen, men moderniseringen, som er problemet for Brandts arving: En forestilling bevisst laget for å være bredere, å treffe barn med forskjellige bakgrunner, med nyere danseformer og kostymer som er ikke er fullt så enkle å plassere.

Jeg har ikke sett Kjersti Horns oppsetning, men vet om mange som var begeistret for den. Det er leit hvis Brandts arving mener at de dvaske filmene er verdige versjoner av skuespillet hans, mens en utgave som har en sterk, men annerledes visjon, ikke er det.

Så er det også mulig å forstå vemodet til de som føler at det er en kulturell konstant som blir knadd om på. Noe av funksjonen til «Reisen til julestjernen» er å være en pålitelig stemningsskaper, en gyllen hermetikkboks, en opplevelse som fortsetter å likne seg selv, selv om mye annet forandrer seg. Det er ikke alltid slik at gamle, tradisjonelle skuespill nødvendigvis må moderniseres for at de skal være forståelige for et mer sammensatt publikum, og noen verk har som en viktig side av sin appell at de er gjenkjennelige, og at de tar deg med til en verden som er annerledes enn din egen. Det fjerne og gammelmodige, ikke det nære, er en del av magien.

Men hvis man insisterer på å bevare «Reisen til julestjernen» for bevaringens skyld, er det også den sikreste måten å sørge for at stykket raskt vil føles stivt og utdatert. Den rare tradisjonen som tilsier at dansene i forestillingen skal komme fra en bestemt ballettskole på Oslo vest er det ingen grunn til å holde fast ved.

Men konflikten er mulig å løse, hvis partene virkelig vil. Nationaltheatret kan foreslå en plan der forskjellige regissører får prøve å pusse julestjernen i forskjellige år, noe som sikkert vil resultere i noen mer moderne og noen mer tradisjonelle oppsetninger. Og så bør rettighetshaverne innse at det å insistere på et kristent budskap som en stadig mindre del av befolkningen er mottakelig for, er begrensende og vil føre til at mange vil vegre seg for å ta tak i stoffet. Hvilke scenekunstnere vil forplikte seg til å drive med forkynnelse?

Det er en styrke at forskjellige regissører, med forskjellig blikk, kan se på Sverre Brandts gamle tekst og få lyst til å gjøre noe med den.