Bryter overflaten: Med MGP-seier fikk Stella Mwangi også et etterlengtet gjennombrudd.  Foto: Siv Johanne Seglem
Bryter overflaten: Med MGP-seier fikk Stella Mwangi også et etterlengtet gjennombrudd. Foto: Siv Johanne SeglemVis mer

Fra mobbeoffer til folkets favoritt

Her er Stellas historie.

Stella Mwangi kan glise med god grunn. På under to uker har hun toppet hitlistene, blitt jaktet ned av pressen og fått et householdnavn.

Mwangi tar en Baqwa Dette opprykket i popstjernehierarkiet minner om kvantespranget Tshawe Baqwa tok da han vant «Skal vi danse» i 2007, og gjorde Madcon til folkefavoritter.

Gamle i bransjen Mwangi og Madcon har flere likhetstrekk, og ett av dem er at mange tror de kom fra intet til førsteplass på VG-lista. Det er selvfølgelig feil, men mens Madcon nøt radiohits og kred før gjennombruddet er Stellas historie en annen, men med minst like mye hardt og utakknemlig arbeid.

Rasisme Den begynner sånn: Familien kommer som politiske flyktninger fra Kenya til Eidsvoll i 1991. Som eneste afrikanske jenta i klassen blir Stella mobbet, og faren tilbyr følgende løsning: Hør på «rhythm og poetry» og slå tilbake gjennom det. Han introduserer sine barn for Public Enemy, og Stella begynner å rappe som 11-åring. En beslutning hun har fortalt hun ikke ville tatt om hun var 11 år i dag, for hip hop er blitt for overflatisk, en konklusjon hun kanskje har tatt etter spørsmål om å være «pynt i miniskjørt» hos andre rappere og observert de null — ja null — suksessene jenterappere har hatt i dette landet.

Platedebuterer Første gang hun dukker opp på plate er som rapperen Dangerr i 2003. Året etter er hun blitt STL og bookes til hip hop-festivaler, vinner en demokonkurranse i VG, sier opp jobben i kantina på Gardermoen for å bli popstjerne på fulltid. Hun skriver raplåter på engelsk, politiske låter om situasjonen i Kenya på swahili, vinner fødelandets Spellemannspris for «årets lovende artist», klatrer på hitlister i Senegal og Gambia, får låtene sine inn på amerikanske tv-serier som «CSI New York», «Bones», «Top Model» og i flere amerikanske filmer.

Platekontrakt Hun varmer opp for hip hop-storheter, og så, det som før i tida var målet og alt man kunne oppnå som artist: Får platekontrakt og gir ut plate. «Living for Music», oppkalt etter et motto fra stueveggen hjemme, får hard medfart i pressen, såpass hard at Stellas manager anklager Natt & Dag for å gå til personlig angrep på artisten. Om de lave terningkastene var berettiget eller ei, ingenting av alt det «riktige» Stella har gjort har ført artisten særlig langt inn i folks bevissthet.
 
Idol? Mens Tshawe Baqwa med sin Spellemannspris ble invitert til «Skal vi danse» og kunne vise norske tv-seere at artister innen hip hop og med etnisk minoritetsbakgrunn kunne være riktig så fengende, har nok ikke Mwangi blitt invitert til samme tv-program. Så hvor melder man seg om man har den riktige brede låten og et vinnende vesen? I «Idol»? Nei, da blir du tvunget til å være en karaokeartist og overeksponert lenge før første singelslipp. På Urørt og Bylarm? Der har Stella Mwangi allerede vært og gjort suksess.

MGP er unik Riktig svar er MGP, og ja, jeg får vel ingen SKUP-pris for å hevde dette, men Stella Mwangis suksess hadde ikke skjedd uten konkurransen. Men viktigere: Det kunne ikke skjedd på noen annen måte. Melodikonkurransen som tidligere var stedet der storheter som Elisabeth Andreassen, Tor Endresen og Jahn Teigen fikk bekreftelse, viser med årets seier at verken Rybak eller Solli Tangen var tilfeldigheter. MGP har for alvor blitt en katapult som sender unge artister til himmels med en kraft og fart som ingen andre i bransjen, Statoil og Jan Fredrik Karlsen inkludert, kan måle seg med.

Dermed er det ikke bare Stella som kan puste lettet ut etter gårsdagens seier, for så lenge konkurransen kan vise til en funksjon, kan den også kreve livets rett. Gratulerer!